Sagnet om Tor og Urebø-ura

Middelalder-litteraturen er den viktigste kilden til historier om de norrøne gudene. Men man finner også enkelte historier i sagn som levde på folkemunne ut på 1800-tallet. Jeg vil derfor gjerne presentere dette sagnet om Tor som etter hva jeg forstår ble skrevet ned på 1800-tallet. Altså på den tiden da det pågikk innsamling av folkeeventyr fra de norske bygdene. Jeg vil tro at det fantes ganske mange slike sagn i gamle dager, men at de fleste av de ble glemt for lenge siden. Sagnet under har jeg hentet fra boka "Norske sagn" som først kom ut i 1888, og på nytt i 1941:  

 

Ved øvre-enden av det tre mil lange Totakvatnet, som strekker seg like oppunder Haukelifjell i Vinje i Vest-Telemark, er det ei vill og merkelig ur. Når en ser den ute fra vatnet, ligner den en by, med husgavler og tårn. Den kalles nå Urebø-ura, etter en enslig gard som ligger ovenfor. Det går et sagn om hvordan denne ura er blitt til: Langsmed Songa-elva, der ura nå ligger, lå det før to garder, noen sier til og med en kirke; etter den kalles den digreste steinen i hele ura for Kyrkjesteinen. Den reiser seg midt i ura som et brattrøstet kirketak.

På disse gardene sto det engang langt tilbake i tida to brylluper. Her gikk det lystig for seg; boller og horn med skummende øl gikk flittig om i laget, på gammel nordisk vis. Da fikk guden Tor lyst til å ake ned og gjeste sine gamle venner telene. Først kjørte han til den ene gjestebudsgarden; her ble han buden inn og skjenket mungåt. Brudgommen tok like godt øltønna, drakk Tor til og rakte ham den. Tor likte nok riktig godt både drikken og den rauste skjenkemåten, og gikk blid og velnøgd bort til den andre gjestebudsgarden, for å smake på bryllupsølet der og. Her tok de også vel imot ham, men var tankeløse nok til å by ham å drikke av en vanlig bolle.

Åsator var nok blitt bortskjemt på den første garden; het i hodet var han vel også av de dype drag han hadde tatt av tønna, og derfor er det ikke til å undres over at han ble storsint, slo bollen i golvet og gikk sin vei mens han svang hammeren. Han gikk til den første garden, der de hadde budt ham å drikke av tønna, tok brudeparet og alle gjestene med seg opp på en haug, for å berge livet deres og for å vise dem hvilken hevn han hadde tenkt å ta over dem som hadde fornærmet Asgards sterke gud med sin gjerrighet. På den haugen ligger det den dag i dag noen svære steiner som kalles Bruresteinene. Så gikk han opp på nuten og slo så hardt i fjellet med «Tungum-bamri» at det ramlet ned og begrov det andre brudeparet og garden og alt som på den var. Men så sint var Tor at han ikke beregnet kraften i slaget, og dermed glapp hammeren ut av hendene på ham og fløy nedover med bergstykkene og ble borte i ura. Så måtte Tor ned og leite. Harm og ergerlig tok han den ene steinen etter den andre og kastet dem snart hit og snart dit, og sånn holdt han på til han fant hammeren sin. Men da var det også blitt en ordentlig vei etter ham opp gjennom ura. Den dag i dag kaller de den for Torsvegen. At den ikke ble særlig god, kan en vel tenke seg, sånt hastverksarbeid som den var, men likevel går de små fjellhestene med tunge kløver oppover de høye trappesteg av digre steiner som utgjør denne veien, og krøttera går den vår og høst, til og fra de feite fjellbeitene oppe på vidda eller i høgfjellet.



Totakvatnet. Bildet er hentet fra et gammelt postkort. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits