Tror du virkelig på dette?

Hvis man er religiøs bruker de norrøne navnene på gudene, kan man gjerne få følgende spørsmål fra folk: Tror du virkelig på dette? 

Dette spørsmålet er nok mange svar på. Det kommer an på hva slag tilnærming den du spør har til religionen, i tillegg til at det mange måter å uttrykke seg på for å formidle noe. Innen åsatru er ikke fastlagt noe regler for hvordan man skal tro. Det finnes en del som vil svare at de tro på at de norrøne gudene eksisterer som idéer i fantasien vår og at de og at de deltar i religiøse aktiviteter fordi de synes det er fin kulturell tradisjon, men at de innerst inne er ateister. En del vil også si at religion er nødvendig fordi man trenger åndelige ritualer for de store overgangene i livet: fødsel, giftemål og død. Og det er også en utbredt oppfatning at guder og jotner og er personifiseringer av krefter i menneskene og naturkrefter.    

Inntrykket mitt likevel er at for de fleste som praktiserer åsatru, strekker troen seg dypt nok til at de tror på høyere åndevesener, eller intelligente skapende krefter, i en eller annen form. Og at det virker mest riktig å bruke norrøne navn og norrøne tilnærminger. Når det er en del som tror at det var menneskene som skapte gudene, og ikke gudene som skapte menneskene, er dette helt akseptabelt. Jeg har aldri hørt noen bli anklaget for å «ikke være religiøse nok». 

Selv tilhører jeg helt klart de som er mer religiøse. Hvis jeg ikke hadde funnet åsatru, ville jeg uansett ha vært en som tar åndelighet og religiøs praksis på alvor. Jeg har alltid følt på meg at det finnes åndelige krefter som står over oss mennesker, og da jeg fremdeles var ung hadde jeg også egne opplevelser som overbeviste meg 100% at det finnes både ånder og intelligente krefter der ute som er usynlige for dagens vitenskap. Det betyr ikke at jeg tar Edda-diktene bokstavelig, men at når man skal forsøke å danne seg et slags bilde at de åndelige kreftene, så synes jeg fremstillingen i Edda-diktene er mer nærliggende enn andre religiøse skrifter. Det handler om å fortelle en historie som har en relevans til virkelige krefter og hendelser, men som først og fremst er en historie fordi man søker etter en forklaring på noe som er umulig for mennesker å forstå. 

Videre mener jeg at polyteisme, at det finnes flere guder og gudinner, må være riktig fordi det var dette som var den opprinnelige religiøse oppfatningen i gammel tid. At det kun finnes en gud, og at denne guden har gitt makt til en farao som er gudens representant på jorden, er en idé som ble oppfunnet i gamle Egypt, av politiske årsaker. Idéen ble senere videreført av forskjellige profeter og sektledere, keisere, paven, og så videre. Det er nok lettere å holde kontrollen i sitt egent imperium hvis du får befolkningen til å tro at du er et slags sendebud fra verdens skaper. Troen på at det er en gud, kan ha bidratt til bedre organiserte statsdannelser hvor folk har et sterkere samhold og mer tillit til de som styrer, men denne troen er ikke sannheten, men et redskap.     

 

Én kommentar

Runar

17.01.2017 kl.18:49

Hvorfor tro på noe som ikke kan bevises?

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits