Da jeg ble tvunget til gudstjeneste

Dette er lenge siden, men når jeg tenker tilbake på da jeg var ung, har jeg faktisk vært ufrivillig deltaker på en rekke gudstjenester. For det meste julegudstjenester arrangert av skolen. Gudstjeneste ja. Jeg smaker litt på det ordet. Man skal altså tjene de kristne sin gud? Selv om man aldri har vær en kristen selv? Og selv om man har en annen religion? 

Å sitte på en gudstjeneste og føle seg fullstendig malplassert, er en følelse jeg fremdeles husker. Men ikke misforstå. Det er ikke noe som har gitt meg arr i sjelen, eller som får meg til våkne av mine egne skrik om nettene. Men jeg husker at det føltes veldig unødvendig, og som at den avstanden jeg ønsket å ha til kristendommen ikke ble respektert. Skolegudstjeneste er ment å være positiv opplevelse for barna som deltar. Et mislykket prosjekt når det ikke er det for alle. 

Mitt eget standpunkt til dette hadde jeg tatt tidlig. Allerede da jeg var 3 år hadde jeg funnet ut at kristendommen var noe negativt og undertrykkende, og ikke noe for meg. Men som et undrende og tankefullt barn på 4-5, at religion og åndelighet absolutt var noe virkelig og fornuftig. Ikke noe man finner i kirken og kristendommen, men noe man først og fremst finner i seg selv og i naturen.   

Etter hvert gav slike gudstjenester meg også assosiasjoner til tvangskristningen 1000 år tidligere. Det er egentlig ikke særlig lenge siden trosfriheten ble gjeninnført. Trosfriheten ble offisielt fjernet i Norge med kristenretten i år 1024.  

Jeg har selv deltatt på katolsk gudstjeneste i voksen alder. Men dette var frivillig sammen med en var sammen med som ville ha meg med. Det var helt greit siden det ikke var noe tvang eller press med i bilde. Det er helt klart elementet av tvang som ikke er bra. 


 

Så poenget mitt er: Hvis disse obligatoriske gudstjenestene tar slutt, så er dette en god ting.

Det er misbruk av makt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits