hits

Vær ærlig

Du kan ikke være ærlig mot andre, hvis du ikke er ærlig mot deg selv. 

Det er lett å si at du er ærlig, og at andre bør være ærlige. Men egentlig er dette et mer komplisert spørsmål. Hva vil det egentlig si å være ærlig? I så fall hva er det man skal være ærlig om? Og hvem skal man være ærlig ovenfor? 

Å være ærlig mot deg selv, betyr at du godtar at du er slik som du er. Summen av det du gjør. Det er deg som person. Dette inkluderer også ting du gjør som du ikke vil at andre skal vite om. Det høres enkelt ut, men her er det mange som blir forvirret. Det kan være at de tror at de er den personen som de ønsker å være. Eller for noen kan det være at de føler seg elendige og verdiløse, selv om de har gjort mye de kan være stolte av. 

«Ærlighet varer lengst» er et ordtak som viser til verdien av å være ærlig. Hvis man lyver om noe viktig, risikerer man å bli avslørt. Eller man kan havne i situasjoner hvor man må dekke over løgnene med nye løgner, og folk vil etter hvert forstå at du sier mye tull og ikke er til å stole på. 

 

SANYO DIGITAL CAMERA

Veit du ein ven 

som vel du trur,

og du hjå han fagnad vil få:

gjev han heile din hug

og gåva ei spar,

far og finn han ofte.

(Håvamål vers 44)

 

Beklager, jeg tok feil

Tidligere i år skrev jeg innlegget «stjernebilder og alternative navn», og der foreslo jeg «Tor» som navn på dette stjernebildet:

Senere har jeg lest at dette stjernebildet tidligere gikk under navnet «Friggs rokk». Etter hva jeg forstår er det ganske bred oppfatning om dette også, så hvis man skal bruke navn fra de nordiske gudene, så blir dette en mye bedre idé. 

Frigg er den mektigste av gudinnene. I tillegg til «Friggs rokk» ble også planeten venus tidligere kalt for Friggjarstjarna.  

Blogginnlegget som jeg skrev i mars ligger her. 

Gudinnen Såga

Såga er en gudinne som ser alt og vet alt. I følge den islandske forfatteren Snorre Sturlason, er hun den gudinnen som står nest etter Frigg. Hun har en bolig som kalles Søkkvabekk. Noe som direkte oversatt betyr noe slikt som «den sedsunkne bekken».  

I den norrøne litteraturen er det ingen egne historier som handler om Såga. Men hun er nevnt flere steder. I diktet Grimnesmål fortelles det at svale bølger bruser over boligen hennes Søkkvabekk, og at Odin og Såga er der og drikker av gullbegre. Hun er også nevnt når de 27 åsynjene listes opp i Snorres Edda.  

 

Søkkvabekk heiter den fjorde,

og der dei svale

båror brusar over;

der odin og Såga

drikk alle dagar

glade or gullkjeri.

(Grimnesmål vers 7)

 

Takk til kunstneren Rene. 

Jeg er usikker på om det er Såga dette skal forestille, men fint er det i alle fall. 

Yggdrasil - verdens tre

I den gamle nord-europeiske kosmologien, er Yggdrasil navnet på treet som forbinder de forskjellige delene av universet. Sammenhengen i tilværelsen blir altså beskrevet som et frodig grønt tre som vokser sakte, samtidig som det også eldes og råtner. En eller annen gang vil altså verden velte og alt vil bare være kaos. Men i vår tid er altså treet frodig og grønt.

Røttene til Yggrasil går ned til de underjordiske kildene, blant annet nornebrønnen hvor skjebnetrådene spinnes. Jeg har alltid likt måten slike bilder blir brukt til å forklare hvordan verden fungerer. Verdenstreet er altså et bilde på tiden som går, og det at hele universet, også de delene vi ikke kan se, har en grunnleggende sammenheng. Yggrasil er et sterkt og solid tre, men det er også sårbart og truet.  

Innen dagens åsatru, er Yggdrasil et viktig symbol. Særlig i form av juletreet, som skal forestille Yggdrasil. 

Navnet Yggdrasil betyr noe slikt som «Odins hest». Odin er den guden som vet mest om verdenstreet, og hvordan alt fungerer. Men selv ikke han vet alt. 

Yggdrasil er en ask. Hvorfor verdenstreet er av akkurat dette treslaget, vet jeg ikke. Kanskje noen av leserne vet noe mer om dette? 

Bedre å være religiøs enn ateist

Når man sitter på et fly som er i ferd med å styrte, vil de religiøse be til gudene siden. Samtidig vil ateistene om bord på det samme flyet kun skrike i panikk. Som om det hjelper. Hvis man havner i en slik type situasjon noen gang, så er det helt klart bedre å være religiøs. 

Det er når folk er i vanskelige situasjoner, at de trenger religion mest. Det er da man trenger en sterk moral og en solid åndelighet. Jeg mener ikke at det kun er min religion som kan være bra for folk på denne måten, men at det også gjelder andre religioner. Så lenge ikke religionen får deg til å gjøre noe skikkelig meningsløst, slik som å bli terrorist. Å bli religiøs er, i seg selv, sunt og risikofritt. 

Det er mye som vitenskapen ikke vet noe om. Særlig gjelder dette de store filosofiske spørsmålene, slik som hvor vi kommer fra, hvor vi skal hen, og hva det er meningen at vi skal gjøre underveis i livet. En religion vil som regel tilby forklaringer på alt sammen. Forklaringene trenger ikke å være helt sanne, men i det minste vil man da ha noe å styre etter. 

Religion gir deg trøst og styrke i harde tider. Særlig hvis du er en del av en menighet eller krets hvor dere har den samme religionen. Det er ikke slik at religionen løser de vanskelige situasjonene for deg, men den kan gjøre det lettere for deg å løse den selv, og den kan gjøre at det tar lenger tid før du gir opp.  

Folk som havner i fengsel, bli ofte religiøse mens de sitter bak murene. Hva kommer dette av? Forklaringen min er at folk ellers har ganske mye og sysle med i hverdagen. Fra tidlig om morgenen til seint på kveld. Enten det nå er noe fornuftig, noe ulovlig, eller bare rent tidsfordriv. Det skjer noe nytt hver dag, og folk for ikke tid til å tenke så mye over ting. Når folk havner i fengsel hvor livet er temmelig kjedelig, så tenker de over det de har gjort, og de tenker gjerne også over livet generelt. Da ender mange opp med å bli religiøse. Folk blir også ofte mer religiøse når de blir gamle. At den ene dagen blir lik den andre, er noe folk risikerer på sine eldre dager også.

 

SANYO DIGITAL CAMERA

Einast Tor der tok i,

tròten av harm;

han sjeldan sit

når slikt han fretter.

Upp gjekk eidar,

ord og lovnad;

sætter alle

som sannfeste var.

(Voluspå vers 28) 

 

Er sjelen udødelig?

Er sjelen vår udødelig? Og er det et liv etter døden? 

Alle slags religioner har et slags svar på dette. At man i tillegg til den fysiske kroppen har en slags åndelig del, sjelen, er det stor enighet om. Mange vil også hevde at dette er uomtvistelig bevist. Den fysiske kroppen blir til, får barn, og dør. men det viser seg gang på gang at sjelen fremdeles eksisterer og er levende når livet forsvinner fra den fysiske kroppen. Mye tyder også på at den kan regenereres og ta plass i en ny barnekropp. Døden er en viktig forandring, men ikke egentlig slutten. 

Når det gjelder spørsmålet om sjelen er udødelig, så er det ingen beviser for dette. Hele idéen er ulogisk. Siden absolutt alt annet har en begynnelse og en slutt, må dette også gjelde for sjelen. Selv om sjelen fortsetter å eksistere utenfor kroppen, vil sjelen likevel dø eller gå i oppløsning på en eller annen måte, en eller annen gang. Hvordan dette foregår vet vi veldig lite om, så vi må støtte oss på filosofiske sannheter. 

Menneskets sjel er knyttet til det enkelte individet. Den kan være knyttet til personligheten og minnene om hva den har gjort når den hørte til i en annen fysisk kropp. Siden målet med menneskene først og fremst er at de skal styre i midtgard og helst utvikle seg til det bedre, så er det at kroppen din dør, ikke noen grunn å slutte med dette. Det er både gudene og mange menneskers vilje, at man skal fortsette med å være aktiv. 

Hvorfor har vi både en fysisk kropp og en sjel i første omgang? Dette har å gjøre med hvordan verden ble skapt. Mens livet og sjelen kom ifra gudene, er selve materien noe som har opprinnelse i fra Ymes kropp. Det er altså grunnleggende to helt forskjellige ting, som smelter sammen til en enhet i mennesket.   

 

Hva Odin sier om rikdom og grådighet

Gull -  Rikdom - Fattigdom - Misunnelse - Hovmod - Grådighet.  Til alle tider har mennesker skaffet seg gods og gull. Noen får mye. Noen får lite. Noen blir misunnelige. Og noen blir hovmodige. 

Å være misunnelig innebærer at man sammenligner seg med de man synes har mer, og derfor blir misfornøyd med det man har selv. Hvis man derimot er rik og er overdrevent stolt av det man har skaffet seg, ser ned på andre som har mindre, og nyter den makten man får av å ha mye, kan man kalles hovmodig. Det er vanskelig å si hvem som er verst av de misunnelige og de hovmodige. Både misunnelse og hovmod er negative egenskaper, som blir en last for mange mennesker. 

I diktet Håvamål, Odins tale til menneskene, gir flere av versene råd om hvordan man skal forholde seg til dette:

 

Eit lite bu

er betre enn inkje,

heime er kvar mann herre.

Hjarta bløder

når beda du skal

om mat til kvart eit mål. 

(Håvamål vers 37)

 

Aldri han trur det,

som ikkje det veit. 

kor folk vert galne for gull.

Ein er rik

og ein annan fattig,

legg det kje honom til last.

(Håvamål vers 75)

 

Hjå fåvis mann,

om han fe seg vinn

og ynde og elsk hjå kvende,

byrkskapen veks,

men vitet hans ikkje,

og ovmodet aukar drjugt, 

(Håvamål vers 79) 

 

Hvis du har tak over hode, og mat på bordet, skal du ikke ergre deg over at det finnes andre som har mer enn deg. Det er nok verre for de som har mindre. Å ha få eiendeler kan også gjøre at du føler deg mere fri. Du har færre ting som forplikter deg og som du må passe på. Hvis du allerede har mye, bør du tenke mer på å dele med vennene dine, enn på å skaffe deg enda mer. Ingen bør føle skam over å være fattige. De rike bør heller ikke føle skam over å være rike.  

Et annet poeng er at det kan være mange måter å føle seg rik på, uten at det går an å måle det opp mot hverandre. Noen kan ha mange flotte sønner og døtre. Noen kan ha mye materiell rikdom. Noen kan ha mange gode venner. Eller man kan ha en respektfull jobb og ærefulle gjøremål:

 

Endå ver kje vonlaus

om ho veiknar, helsa:

sume av søner får sæle,

sume av frendar,

sume av fe-eign,

sume av velgjort verk.

(Håvamål vers 69)

 

Uten mot stagnerer vi

Det tryggeste og meste behagelige, er ofte å være passiv og ikke gjøre noen ting. Eventuelt kun gjøre de tingene som du vet at du kan og som du føler deg tryggest på. Folk er stort sett fornøyde, hvis de har det behagelig og bra slik som de har det. Det er mange mennesker som kunne ha utviklet seg mye og blitt mye mer verdsatt hvis de hadde vært villige til å klatre ut av den honningkrukka som de lever i. 

 

Det jeg gjerne vil opplyse deg om, er derfor at: 

- Du kan utvikle deg til å bli et høyere åndelig vesen enn det du er i dag.

- Du kan oppnå mer og gjøre mer fornuftige ting enn du gjør i dag. 

- Du kan klare å bli mer verdsatt av menneskene rundt deg enn du blir i dag.  

Folk har lett for å bli liggende i en «komfortsone» (honningkrukka) uten å komme seg videre i livet. For at menneskeheten skal overleve på sikt, er det også nødvendig at utviklingen går fremover. Det er viktig å kjempe for det man tror på, selv om det kan medføre en stor risiko. Verden og samfunnet utfordrer oss utallige måter. Hvis du vil ta tak i et eller annet og vise at du er modig, har du mye å velge mellom. 

Ein stakkar tykkjest

han støtt må leva,

når han strid mun sky.

Men alderdomen

gjev ingen mann fred,

om spjut honom sparde.

(Håvamål vers 16)

 

Om religiøs meditasjon - Eremitten

Meditasjon er enkelt å få til. Det finnes mange teknikker for meditasjon som folk flest kan få god nytte av. Men hvis man skal gå virkelig grundig inn i det, kan meditasjon også være en stor utfordring, og noe som tar mye tid. 

Noe som går igjen i veldig mange religioner, inkludert naturreligioner, er at en tilsynelatende ubetydelig person forsvinner og er borte en god stund, og deretter kommer han tilbake som en som en som mener han har vært i kontakt med gudene. Ofte har han også fått magiske evner. Jesus var borte vekk i årevis, frem til han dukket opp igjen i Palestina når han var ca 30 år gammel.  Muhammed tilbrakte lange perioder mens han satt inne i en hule. Buddha var i lange perioder alene uten i ørkenen. Hva skjedde med dem? 

Blant samene var det i tidligere tider slik at den som skulle bli shaman ikke fikk bo sammen med de andre, men måtte bo i en lavvo på et øde sted og møtte holde seg der i lange perioder. Dette finner vi også igjen både hos indianerne og i Afrika. Teknikken er globalt utbredt, rett og slett fordi det er en teknikk som fungerer. 

Mennesket er et sosialt vesen. Både sjelen og den fysiske kroppen ønsker selskap. Det som skjer når man er helt alene i lange perioder, er at sansene blir skjerpet. Man føler et behov for å få kontakt med noen. Det blir lettere å oppfatte de usynlige kreftene rundt oss, og det blir lettere å kommunisere med dem. Sjelen er innstilt på å lete etter selskap, noe som gjør det mye enklere å få kontakt når man mediterer. 

Hvis man vil forsøke dette bør man også forsøke unngå så mye som mulig av ting som distraherer deg når det pågår. Man bør avstå fra så mye som mulig av aktiviteter som får deg til å tenke på andre ting. Når man våkner om morgenen er hjernen nullstilt og klar til å motta ny informasjon som den skal behandle og lagre. Å konsentrere seg og beholde fokus er lettere hvis hjernen har mottatt lite ny informasjon. Hvis det allerede har skjedd mye rart den dagen, vil hjernen fremdeles jobbe med de tankeprosessene som er blitt satt i gang. Man kan derfor gjerne starte dagen med å ikke gjøre noen verdens ting, og selvsagt i total stillhet. Kun gjøre det mest nødvendige, slik som å spise frokost så ikke sultfølelsen distraherer deg.  

Det kan virke som at enkelte har hatt sterke religiøse opplevelser kun ved å gjøre dette, uten å ha noen erfaring med meditasjon. Men jeg tror likevel at man bør ha ganske mye øvelse i meditasjon på forhånd. Det er viktig at man beholder fokuset og kontrollen. Hvis ikke kan det være skadelig. 

 

Oppsummert kan vi altså oppsummere teknikken slik: 

- Ensomhet 

- Isolasjon

- Stillhet 

- Moderat diett

- Fravær av hendelser

- Meditasjon

 

Et relevant spørsmål er hvor lenge man bør holde på med dette. Om man skal telle dager, uker eller måneder, varierer nok veldig fra person til person. Men som en hovedregel kan man kanskje si at når det begynner å bli grusomt kjedelig skal man fortsette. Når det blir fullstendig uutholdelig skal man også fortsette. Når man har lagt disse fasene bak seg og begynner å like det, da er det snart på tide å avslutte.  

 

Glimt frå den norrøne soga



Når jeg skriver en bokanmeldelse, er det som regel fordi jeg liker boka og synes det som står der er fornuftig. Men i dag vil jeg gjøre et unntak, og heller slakte en bok som jeg synes sprer vrøvl. 

Jeg kom over en bok som var publisert på internett som heter «Glimt frå den norrøne soga». Etter hva jeg forstår skal dette være en bok som ble skrevet rundt 1980 og aldri offisielt utgitt. Men den er senere blitt publisert på internett. (Jeg tror i alle fall det, men skriv gjerne en kommentar hvis det er feil.)

Folk med et trent øye, vil raskt se at dette er kreativ historieskriving, skrevet av en person som har sin egen forståelse av de norrøne sagaene. Forfatteren hevder blant annet at en person med navn Harald Tor var konge over Britannia og Norge på 500-tallet, at Volund Smed egentlig var en norsk konge på 300-tallet, og at ordet «Norge» betyr «Havlandet» og «veien mot nord» slik de fleste historikere mener. 

Det er vanskelig å forstå hvordan han egentlig kommer fram til konklusjonene sine, men jeg tror en av årsakene må være at han tar kilder som regnes for å ha veldig lav troverdighet, og fortolker det som står der som 100% sant. Kombinert med selektiv kildebruk, og at han overser de kildene som sier noe helt annet. Ved å mene at noen kilder er sanne, og avfeie de kildene som ikke passer, kan man framstille historien akkurat slik man selv ønsker. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest hele boka. Jeg syntes det holdt å lese noen utdrag. 

Feilen med å stole på kilder med lav troverdighet, er ganske utbredt ellers også. Som et kron-eksempel på en kilde med lav troverdighet, kan jeg nevne Ynglinge-saga. Sagaen står i begynnelsen på Snorre Sturlason sitt hovedverk, og er dermed trolig den mest leste sagaen i Norge. Men det er mange grunner til å tvile på den:

- Sagaen ble skrevet lenge etter at hendelsene skal ha funnet sted. ca 400 -1000 år i etterkant.

- Det lå politiske motiver bak sagaen. Den norske kongeslekta ønsket å legitimere makten sin ved å vise at deres slekt har styrt Norge i 1000 år. 

- Det lå religiøse motiver bak sagaen. Snorre likte historiene om de norrøne gudene. Men åsatru var på denne tiden forbudt. Ved å påstå at åsatru er en form for forfedredyrkelse, sier man at det er ok å være litt åsatru, samtidig som man er kristen. 

Likevel vil jeg ikke si at boka «Glimt frå den norrøne soga» er helt verdiløs. Det er jo spennede å se hvordan andre tolker sagamaterialet. 

Inngangen til en annen verden



Huler og grotter i fjellet har tradisjonelt blitt sett på som innganger til underverdenen. Folk som har vært interessert i å komme i kontakt med guder og ånder, eller å få noen slags åndelig inspirasjon, har til forskjellige tiden oppsøkt slike steder. Blant annet har det blant Apache-indianere vært vanlig at shamaner oppsøker huler, for å komme i kontakt med overnaturlige krefter. 

Det å krype inn i en hule og ut igjen kan også være en religiøs handling i seg selv. Det kan være noe man gjør for å bli født på nytt som et barn av jordgudinnen, og dermed få en slags velsignelse fra henne. Etter hva jeg forstår, skal de førkristne grekerne og kelterne muligens ha praktisert dette i spesielle huler de regnet som hellige. Om dette også var en slags praksis i Norge i gamle dager, er vanskelig å si. Men hvis vi ser på språket, så sier vi i alle fall ei hule - hula. Så ei hule er i alle fall hunnkjønn. 

Huler som regnes som hellige, er det spesielt mange av i Hellas. Til og med filosofen Platon brukte en hule som eksempel i sin mest kjente lignelse. Dette skrev jeg et innlegg om høsten 2016. 

I Nord-Europa er huler særlig forbundet med gudinnen for dødsriket Hel. Det norrøne ordet for hule er «hellir». Dette tyder på at man så for seg inngangen til Hels verden som en hule. Altså en hule som det tar ni netter å ri gjennom før man er framme i helheimen. 

Den mest sagnomsuste hula her i Norge, er Dollsteinhola på Sandøy, sørvest for Ålesund. Denne hula er ca 180 meter lang, og har trange og bratte passasjer som gjør den vanskelig å ta seg fram i. Noe som sikkert har gjort at den har blitt sett på som ekstra mystisk. 

Hula er nevnt i norrøn litteratur. Blant annet skal Orknøy-jarlen Ragnvald ha vært inne i hulen i 1127 fordi han trodde at en skatt var gjemt der. Ordet «doll» som navnet på hula begynner med, er trolig det samme ordet som brukes i gudenavnene «Mardoll» (navnet gudinnen Frøya hadde før hun ble gift) og «Heimdall», og som betyr «lys». Dette trenger ikke å bety at hula hadde noe med disse gudene å gjøre. Jeg tror heller at hula har fått ordet «Doll» i navnet rett og slett fordi øya tidligere het Dollsøy.   

Når det gjelder før-kristen religiøs aktivitet av den typen jeg har nevnt over, har jeg ikke funnet noe som tyder på at noe slikt forgikk ved Dollsteinhola. Men i nyere tid har det hendt at okkultister / spirituelle har reist til denne hula for å meditere og kommunisere med ånder. 

Det sagnet som hula som er blitt mest kjent for, går ut på at kong Arthur skal ha vært på øya og gjemt en skatt i hula, og at han også ble drept og gravlagt på øya. Etter å ha undersøkt litt, må jeg si at selv om det er blitt bevist at kong Arthur var en virkelig person som levde i år 490-545, er det veldig lite sannsynlig at han reiste til Sandøy. Generelt så florerer det med forskjellige sagn om kong Arthur. Blant annet finnes det over 20 gamle slott/ruiner som det blir påstått at var Arthur sitt slott Camelot. Og det er ca 10 forskjellige gamle gravplasser hvor det sies at Arthur ligger begravet. Kong Arthur skal også ha vært på Island visstnok, til tross for at øya ikke var oppdaget enda på den tiden han levde. De fleste av kong Arthur-lokalitetene er på de britiske øyene, men de finnes også andre steder i Europa. Her i Norge har vi altså vår egen variant av disse sagnene på Sandøy.  

Innlegget jeg jeg skrev om Platons hulelignelse ligger forresten her.

Det viktigste argumentet for religiøs tro

Jeg har tidligere argumentert om hvorfor jeg mener det er riktig å være religiøs. Men det viktigste argumentet er, og har alltid vært, de spesielle opplevelsene folk kan ha, som overbeviser dem om at de høyere maktene faktisk eksisterer, og at de bryr seg om oss.  

Det kan være at man har hatt en religiøs åpenbaring og føler at man faktisk har hatt kontakt med en av gudene, eller det kan være andre merkelige opplevelser som overbeviser deg om at de høyere maktene må eksistere. Ateister spør gjerne etter bevisene, men for en person som har opplevd noe slikt, er dette mer enn gode nok bevis. Selv har jeg hatt flere slike opplevelser, som jeg ikke vil gå nærmere inn på her og nå. 

Religiøse åpenbaringer kan være vanskelige å forstå og tolke. Man kan sitte igjen med mange spørsmål. Hva er det egentlig de prøver å formidle med det her? Kanskje de bare ønsker å vise at de finnes og at de er vennlige? Andre ganger kan de formidle ganske mye til den de har kontakt med. Det er slik religiøse dikt slik som håvamål er blitt til. 

En ting som kan ødelegge for evnen de har til å kommunisere med oss er menneskers overdrevne tiltro til sin egen vitenskap. Synet på religiøse åpenbaringer har også forandret seg en del. mens en religiøs åpenbaring i tidligere tider kunne være noe som hadde allmenn interesse, blir det i dag sett på som en ganske privat opplevelse. Det vil si noe du bør holde for deg selv.  Det forventes at du skal holde slike opplevelser for deg selv. Med det er uansett noe som det er bra å ha opplevd.

Man kan være religiøs på den måten at man tror på gudene og dyrker de på forskjellige måter. Men for å føle et fellesskap og et vennskap med gudene og gudinnen våre, må man ha en slags form for kommunikasjon. Og helst kommunikasjon som går begge veier.  

 

Hvor gammel er religionen åsatru?

Dette har jeg prøvd å finne litt ut av. Folk flest, som får informasjonen sin fra film og TV, tenker kanskje på vikingtiden, og ser for seg at religionen ikke eksisterte før vikingtiden. 

Svaret på hvor gammel religionen er kommer veldig an på hvordan man definerer åsatru. Jeg vil tro at de første religiøse menneskene hadde en religion som var polyteistisk og natur-orientert, på måter som vi hadde kunnet kjenne igjen. Og så har religionen utviklet seg litt videre derfra. 

Den eldste religiøse figurene som er funnet, er fra eldre steinalder. De er ca 20 000 - 30 000 år gamle og forestiller det man går ut i fra at er gudinnen for moderskap, fruktbarhet og skapelse. Også kalt Moder Jord. (Rett på meg hvis du mener jeg tar feil) I åsatru er også denne gudinnen inkludert i form av gudinnen Fjorgyn, moren til guden Tor. 

Det antas videre av mannen til denne gudinnen var himmelguden, som hadde en mer fjern rolle i steinalderen. Man kan godt si at dette er den samme guden som Odin. I norrøne dikt blir jorden flere steder kalt for «Odins hustru» i kunstneriske vendinger. 

Verdenstreet, som vi kaller Yggdrasil, regnes også for å være en urgammel forestilling. Kanskje like gammel som gudinnen nevnt over. Dette kommer av at verdnstreet også finnes i før-kristne religioner i andre verdenshjørner.  

Når det gjelder Edda-diktene, vet man med sikkerhet at er mye eldre enn vikingtiden. Når det gjelder Edda-diktene ser man at handlingen i noen av diktene er lagt til folkevandringstiden. Altså noen århundrer før vikingtiden begynte. Men når det gjelder de diktene som handler om guder, finnes det 2000 år gamle hellerisninger som viser motiver fra enkelte av diktene.  

Det at Tor må sloss mot Midtgardsormen, er et veldig gammelt element. Det at en av gudene må sloss mot en enorm slange eller en drage er noe nesten alle før-kristne religioner har en egen variant av. Flere av de ligner veldig på den norrøne varianten. Dette representerer konflikten mellom kaos-kreftene, og gudene, som stundom må sloss for å holde verden under kontroll. Dette har nok også vært et religiøst grunnprinnsipp siden eldre steinalder.  

Hetittisk kunst viser guden Teshub som sloss mot slangen Illuyanka. Takk til Museum of Anatolian Civilizations i Ankara for bildet.

Feiring av allehelgensdag / halloween

Halloween var noe folk feiret før kristendommen, i likhet med jul, påske og midtsommer. I norrøn tid feiret man 28 dager etter høstjevndøgn. Altså er feiring blitt flyttet et par uker frem en eller annen gang i tiden. 

I følge Egils saga ble det holdt et diseblot om høsten. Det er derfor naturlig å ære gudinnene, samt døde venner, slektninger og forfedre. Det synes jeg er en god idé. Ellers synes jeg også at det er bare artig med den nyimporterte halloween-feiringen med utkledning, godteri til barna osv. 

Her er noen forlag til hva man kan gjøre:

- Har du glemt hvem oldeforeldrene dine var og hva de syslet med? Da er dette er en passende tid for å drive litt slektsgranskning. For eksempel ved å spørre noen i familien som har bedre greie på det. Kanskje du finner ut noe spennede?

- Du kan finne fram et gammelt fotoalbum og vise barna dine bilder av de slektningene som ikke lever lenger. Fortell gjerne alt du vet om dem.  

- Det er en fin tid for å brenne bål utendørs i skogen. Du kan også ofre noe på bålet til noen av gudinnene. Frøya, Frigg, Hel og Nanna er gode forslag. Husk varme klær. 

- Hvis du har tid og det er fint vær kan du gå en tur i skogen i god tid før det blir mørkt. Naturen er der for å settes pris på. Kanskje du finner noen fine blader du kan pynte med hjemme?

Gudinnen Nanna som sørger over den døde Balder. Et virkelig flott bilde av kunstneren Natasa Ilicic.

Moral og følelser

Noe av det første jeg lærte da jeg begynte å sette med inn i filosofi og religion, var at følelser og moral kan være veldig forskjellige ting. Det kan føles riktig å gjøre noe selv om det er moralsk galt, og det kan føles feil å gjøre noe selv om det er moralsk riktig. Følelser er viktige. Følelsene våre gir oss kraft og vilje til å gjøre ting som er vikitge, både for oss selv og for menneskene rundt oss. 

Gudene og gudinnene våre viser at de har veldig sterke følelser. Tors raseriutbrudd gir han styrke til å bekjempe jotner og holde jotunkreftene under kontroll. Frøy og Frøyas kjærlighet gjør at de forbarmer seg over de som trenger kjærlighet mest. 

Å ha sterke følelser om noe, kan også være risikabelt. Følelsene dine kan du enten undertrykke eller du kan ta de imot. Når du skal velge er det derfor viktig å også ha et moralsk kompass, og vite hva som er det riktige. Uansett bør man lytte til, og akseptere følelsene sine, selv om man ikke trenger å gi etter for dem. Man bør også akseptere og forstå andres følelser. Selv om de kan være vanskelige å forholde seg til. 

Jeg har inntrykk av at mange mennesker i dag har et lite reflektert forhold til disse spørsmålene. De er kanskje vant til å følge følelsene sine. Og ser kanskje på det å kose seg, og underholde seg selv, som meningen i livet. Når det de da må ta et moralsk valg, blir de gjerne rådville. I det lange løp vil et bevisst forhold til moral, gjøre livet enklere. Det gjør deg tryggere på at du prioriterer riktig og tar de riktige valgene. 

 

Ung var eg fordom,

eg einsam fór,

vegvill då eg vart.

Rik eg tottest

når eg råka einkvar;

mann er manns gaman.

(Håvamål vers 47)

Kveldsbønn

Her har dere en kveldsbønn hvor vi henvender oss til gudinnen Frigg. Frigg var svært vakker og den mektigste av gudinnene. 


 

Sagnet om Balders tårer

I Fjälkestad i Skåne er det blitt fortalt et sagn om kristningen, som er litt annerledes enn andre sagn fra denne perioden:

«En gang i tiden bodde det tre guder i Fjälkestad sogn. Odin bodde på Odersberga, Tor ved Toreke og Balder ved Baldsberg. Der bodde han i den store grotten. Så kom den kristne læren hit. Odin og Tor flyktet fra stedet. Men Balder ble værende og gråt bitre tårer over menneskenes villfarelse. Sørvest for Baldsberg ligger det en ås med tusenvis av lass med kampestein. Disse kalles for «Balders tårer» siden det var han som gråt dem på den tiden.»

Jeg lurer på om deg er slik at åsatrua holdt seg lengre i Skåne enn de fleste andre steder. 

 

The last pagan emperor

I sommer tittet jeg litt rundt i en bokhandel, og da fant jeg denne boka. Boka er skrevet av historieprofessor H. C. Teitler, og handler om Julian «den frafalne», som var en romersk keiser fra 361 til 363. Det Julian er mest kjent for er at han frasa seg den kristne tro, og gjeninnførte tradisjonell romersk religion i sin regjeringstid. 

Denne boka er utrolig bra. Forfatteren er ikke bare nøyaktig og kunnskapsrik, men han er også god til å skrive lettfattelig og stilfullt. Jeg føler at jeg virkelig lærte mye nytt av å lese denne. Den gir blant annet et innblikk i både hedensk og kristen religionsfilosofi, slik dette ble diskutert i romertiden.

Boka forteller livshistorien til Julian. Da han ble født var romerriket allerede fått kristendommen som statsreligion og han fikk en kristen oppdragelse. I tenårene ble han veldig interessert i filosofi og den romerske religionen, og frafalt kristendommen da han var ca 20 år gammel. 

Da keiser Konstantinus II døde og Julian overtok tronen, slapp han den store bomba: Han er hedning, og han kommer til å gjenåpne de hedenske templene, ofre til gudene, og gjenopprette den romerske religionen. Han ble dermed forhatt av de kristne, men bejublet av mange andre. I følge forfatteren har Julian fått et ufortjent dårlig rykte, og han fremstiller ham på en ganske positiv måte. 

 

 

Om religiøs meditasjon - Sabotøren

Når jeg skal meditere, velger jeg gjerne å gjøre det utendørs. Helst på et fredelig sted ute i naturen. Dette innlegget handler om en gang jeg gjorde nettopp dette, og hvordan det gikk. 

Jeg gikk på tur på en slags grusvei / kjerrevei og var kommet noen kilometer vekk fra sivilisasjonen. Det var fullstendig vindstille denne dagen, og bortsett fra en og annen ravn, virket området fullstendig tomt for fugler og dyr denne dagen. Siden jeg var et godt stykke unna sivilisasjonen, var det heller ingen lyd fra biler og slike ting. Når ravnene omsider hadde fløyet sin vei, var det dermed blitt fullstendig lydløst i området. Nesten helt magisk. Det eneste jeg kunne høre var min egen pust og mine egne skritt når jeg gikk. Jeg tenkte at dette måtte da være helt perfekte forhold for å sitte utendørs om meditere. 

Veien gikk etter hvert over en liten høyde. Der forlot jeg veien og gikk opp på toppen av høyden og litt ned på den andre siden. Der var det myk og lyng å sitte i, og dessuten en flott utsikt ut over skogen og en myr. Når jeg er ferdig med å meditere elsker jeg den følelsen jeg får av at jeg «lander her på jorda igjen. Og dette blir enda sterkere hvis jeg får se et flott landskap i det jeg åpner øynene. 

Jeg kjenner etter på om jeg er passe varm i kroppen. Jeg finner ut at jeg er akkurat passe varm, og at jeg nok kan sitte her i ro ganske lenge uten å begynne å fryse. «Dette er perfekt», tenker jeg. Her er det ingenting som kan distrahere meg underveis. Jeg bruker den samme metoden som jeg har brukt hundrevis av ganger før, for å roe meg ned og gå inn i en meditativ tilstand. Jeg merker at hjernen begynner jobber langsommere, som når man sover, men samtidig har jeg full kontroll og min egen bevissthet. 

Dette fungerer ganske bra i dag. Jeg får mer og mer kontroll etter hvert. Så hører jeg en svak lyd i venstre øre. Mygg! Rett etterpå dukker det opp en mygg til. Og enda en. Det var egentlig lite mygg i området. Men det at området var bortimot tomt for mennesker og dyr, gjorde visst at de klarte å lete opp den eneste som var her. Jeg mediterer uansett ferdig, men det ble ikke særlig vellykket denne gangen med mygg surrende rundt. Nei, det går ikke alltid som planlagt når man skal meditere. Jeg får prøve igjen en annen gang.        

Om religiøs meditasjon - del I

SANYO DIGITAL CAMERA

 

Helgøya - Den hellige øya


 

Den enkleste måten å finne gamle helligsteder på, er å se etter gamle stedsnavn som tyder på at det forgikk noe slikt der. Når norges største ferskvannsøy heter Helgøya (den hellige øya) blir jeg nysgjerrig. Da jeg ble oppmerksom på dette navnet, bestemte jeg meg for å undersøke saken nærmere. 

I følge historikere var denne øya i Mjøsa et religiøst sentrum for de som bodde i heinene sitt kongerike, altså det som i dag er Hedmark. Her skal altså folk ha samlet seg ved religiøse høytider. Det var her på øya kongen bodde, og dermed var det her store offentlige religiøse sermonier foregikk. 

Akkurat hva slags templer eller religiøse anlegg som lå på øya vet vi ikke, men det antas at det i alle fall lå et tempel på stedet som heter Hovin på sørsiden av øya. Navnet Hovin betyr nemlig «tempelenga». Det blir påstått at det særlig var gudene Ull, Njord og Balder som var mest sentrale på øya (Wikipedia). 

I middelalderen ble det bygget en kirke på Hovin. Jeg vil tippe at denne ble bygd nøyaktig der hvor tempelet tidligere hadde ligget, siden dette var vanlig. Kirken gikk senere ut av bruk og forsvant på 15 eller 1600-tallet, men grunnmuren skal fremdeles være synlig. Hvis man vil ha en god indikasjon på hvor tempelet lå, kan man altså se etter restene av kirken, men jeg vet altså ikke den nøyaktige plasseringen. 

Enkelte historieinteresserte har lekt med tanken på at Helgøya kan være den øya som den romerske historikeren Cornelius Tacitus nevner i boka Germania. I kapittel XL i boken skriver han om en slags hellig øy hvor Langobardene skal ha ofret til gudinnen Nerthus / jordgudinnen. Men slik jeg forstår, skal dette ha vært en øy i havet. Så det er nok ganske lite sannsynlig at det var Helgøya.  

Jeg vil begynne å blogge igjen til høsten

Jeg har bestemt meg for å nedprioritere denne bloggen nå i sommer. Jeg kommer uansett til å være mye bortreist og opptatt med andre ting.

Men jeg har fremdeles mange idéer om hva jeg kan skrive om her senere! Ting jeg har lyst til å dele med dere lesere. Så en regntung høstkveld i f.eks. oktober kommer jeg nok til å sette meg ned og begynne å blogge igjen.   

Jeg er ganske fornøyd med responsen bloggen har fått. Her er noen av de innleggene som har skapt mest engasjement:

Åsatru - 20 spørsmål og svar

Hvor sterk er din religiøse tro? 

Hvorfor skal du være religiøs, og ikke bare spirituell?

Når jeg begynner å blogge igjen har jeg blant annet tenkt til å skrive om gamle hellige steder rundt i landet, samt om hverdagreligiøsitet / religiøs praksis i dag. Her har jeg masse kunnskap. Mye som det, etter hva jeg vet, ikke er skrevet noe om på nett tidligere.






 

Burde vi være vegetarianere?

Jeg er ikke vegetarianer selv. Men når jeg spiser kjøtt, tenker jeg ofte på dyret det kommer fra, og lurer på om dette dyret har levd et godt liv eller ikke.

Det hadde vært fint å kunne se for seg at kua vi spiser gikk og gresset i en flott og saftig blomstereng, og rautet fornøyd, før den lykke la seg til å sove i skyggen av et tre. Jeg vet at dyrene på gårdene rundt her jeg bor har det ganske bra. Fordi jeg ser hvordan bøndene der driver, og jeg kan se kuene og sauene når de er ut på beite. De er nok langt over gjennomsnittet når det gjelder dyrevelferd. Men jeg mistenker at mye av det kjøttet man finner i butikken kommer fra større gårder, hvor de driver mer effektivt, med alt det innebærer. 

Særlig kyllinger ved jeg at som regel lever et ganske hard og brutalt liv. Av og til når man kjøper kylling på butikken, oppdager man at den har brukket et bein. Da kan det hende at den har levd i flere dager eller kanskje uker med dette uten at det er blitt oppdaget. Saken er at på kylling-gårder har de ofte såpass mange tusen kyllinger, at når en har brukket beinet, blir det ikke oppdaget.    

Jeg mener altså at man skal være snill mot dyr, men at det også er grunnleggende ok å slakte og spise de. Det er slik vi alltid har levd her i nord. I for eksempel India tror jeg det er mer naturlig å være vegetarianer. Det handler om hva slags kosthold de har hatt der fra gammelt av.  

Det finnes personer innen åsatru som er vegetarianere, og som begrunner dette med at man etisk skal ha respekt for naturen og bry seg om dyrene. Men slik jeg forstår ser de ikke dette som en absolutt og tidløs leveregel, men mer som en konsekvens av verden fungerer nå i dag. Ser dette poenget. Jeg synes i alle fall at det kan være greit å tenke over hva man spiser og kanskje ikke spise mer kjøtt enn man trenger for å være sunn og frisk.  

Da åsatru var forbudt

Mange tror at åsatrua forsvant da Norge ble kristent, eller i alle fall kort tid etterpå. Etter å ha lest en del om saken, har jeg kommet fra til at dette må være helt feil. Religionen gikk nok mest sannsynlig under jorden, siden det var noe som kunne medføre strenge straffer. Når man leter i historien etter dette, er det vanskelig å finne noe, men det finnes likevel kilder som viser at troen levde videre. 

Fra Sverige finnes det kilder som viser at mange holdt fast ved den gamle religionen ut på 1100-tallet. På 1300-tallet under pesten skal også en del  folk ha tatt den gamle troen tilbake, fordi de merket at det ikke hjalp med kristendom. Akkurat hvor i Skandinavia dette kommer fra vet jeg ikke, men det blir påstått at det skjedde flere steder.

I Småland i Sverige kan det se ut som at åsatru fikk en gjenoppblomstring på 1500-tallet. I alle fall ble nødvendig å arrangere rettssaker mot svensker som dyrket Odin. Hva mange var det som drev det dette mon tro? De fleste var vel smarte nok til å unngå å ble tatt?

Når det gjelder åsatru på 1600-tallet, så er det blitt gitt ut en bok som heter «Galdrabók». Dette er en samling av oppskrifter på runemagi som ble nedtegnet på Island, trolig over en periode fra slutten av 1500-tallet og første halvdel på 1600-tallet. Det er ikke en ren åsatru-bok, men det henvises til både kristne helgener, demoner og norrøne guder. Trolig avhengig av hvem som skrev. Oppskriftene i samlingen skal visstnok ha hatt 4 ulike forfattere. 

Den svenske forfatteren Ebbe Schön har skrevet om hvordan rester av åsatrua levde videre i folkesagn ut på 18- og 1900-tallet. Boka hans som heter «Asa-Tors hammare» har jeg lyst til å ta en nærmere titt på. Er det noen som vet hvor man får tak i den?

For Norge sin del, så har jeg vært borti en historie om at det i en avsidesliggende norsk bygd var slik at de som bodde der dyrket en som de kalte for «Toregud». Dette skal ha foregått på 1700- eller 1800-tallet. Hvor denne historien finnes hen husker jeg ikke. Jeg tror noen jeg kjente fortalte det en gang. 

Kom gjerne med mer opplysninger i kommentarfeltet, hvis du har. Jeg regner med at en del hedninger og folk med interesse for åsatru har begynt å følge bloggen fast. Det ser i alle fall slik ut på besøkstallene. 

Olaus Magnus Historia om de nordiska folken. Bok 3 - Kapitel 3 - Om Götarnas tre hufvudgudar. - Utgivningsår 1555.
Over: Tegning fra 1500-tallet som forestiller Frøy, Tor og Odin. (Olaus Magnus 1555)
 

Bøkene av Asbjørn Lien

Asbjørn Lien har skrevet flere historiske romaner som foregår i vikingtiden. Mellom 1995 og ca 2010 ble det gitt ut ca 6-7 bøker av ham tror jeg. Selv har jeg lest tre av de. 

Det som er spesielt med disse bøkene er at de handler om hvordan hedninger opplevde kristningen av Norge. Noe som er ganske unikt i Norge. For å finne andre romaner som tar dette perspektivet, må du nok til utlandet. I noen av bøkene er handlingen lagt til Olav Tryggvasons tid, ca 995, men i enkelte foregår handlingen i ca år 1070.

For mange år siden leste jeg den første romanen hans: Åsa-folket, samt oppfølgeren, Åsa-folket - Kampen mot hvitekrist. Jeg syntes at oppfølgeren var bedre enn den første boka. jeg tror det er ganske vanlig at forfattere blir bedre til å skrive når de allerede har gitt ut en roman og fått litt trening. Lien har en tendens til å skrive litt kronglete, men dette blir man vant til etter hvert som man leser. Han har satt seg inn i historiske fakta godt nok til at bøkene føles troverdige.  

Men hvis jeg skal anbefale noe av ham tror jeg heller at jeg vil anbefale bøkene fra etter år 2000. Den siste boka av ham som jeg leste var Jernskjegges datter som ble utgitt i 2008. Jeg liker helt klart personskildringene bedre i denne boka. Så da regner jeg med at de andre senere bøkene hans holder samme kvalitet.   

Det er veldig på moten i dag å lese fantasy-litteratur, som «Game of thrones» og alle slags serier som etterligner det samme konseptet. Jeg har aldri forstått hvorfor disse bøkene blir mer populære enn slike romaner som dette, som tar utgangspunkt i historiske hendelser og prøver å være mer virkelighetsnære. At boka mangler drager og magiske ringer, gjør det etter min mer spennede fremfor mindre, siden det da blir lettere å se for seg.  

Jeg takker David González og Lofotr viking museum for bildet øverst i innlegget. 

Hvorfor har norrøne guder vinger på hjelmen?



Du har sikkert sett bildene før. Valkyrier med vinger på hjelmen. Odin med vinger på hjelmen. Tor med vinger på hjelmen. Hvorfor i all verden har de vinger på hjelmen? Er det bare til pynt? Eller kan vingene på hjelmen flakse, slik at de kan fly når de har på seg hjelmen?

Bilder av gudene med vinger på hjelmen, var noe som først dukket opp på 1800-tallet. Kilder tyder på at hjelmer med vinger var noe som først dukket opp i framføringen av komponisten Richard Wagner sine operaer.  

Wagner sin mest kjente musikksnutt er «Valkyrierittet». Hvis du ikke vet hvordan Wagner høres ut, må du gjerne sjekke ut dette: 

https://www.youtube.com/watch?v=XRU1AJsXN1g

Så si meg: Ser du for deg valkyrier som kommer ridende med vanlige historisk korrekte metallhjelmer på hodet, nå du hører noe som dette? Wagners kostymesjef så ikke for seg noen enkle metallhjelmer: 

- Hier soll es in Metall glänzen, und es soll mit Flügeln ausgestattet werden! (Her skal det skinne i blankt metall, og det skal påmonteres vinger!)  

Dette traff tidsånden og operaen ble en stor suksess. Det ble spredt mye bilder fra forestillingen, som inspirerte andre kunstnere. 

Min mening om dette er at du kan se for deg gudene slik du vil selv, så hvis du har et bilde av Odin med vinger på hjelmen hengde på veggen, så har jeg ingenting imot det. Men når jeg ser slike bilder, klarer jeg ikke å la være å se for meg at vingene på hjelmen begynner å flakse, og at Odin letter fra bakken.  

 

Vitenskap og religion utelukker ikke hverandre

Det er helt uproblematisk å tro på dagens vitenskap og samtidig være religiøs. Begge deler handler om at vi utforsker de store sannhetene. Vitenskap handler om det vi mennesker vet om hvordan verden fungerer. Eller i alle fall det vi mener at vi vet. Men vitenskapen er langt unna å ha alle svarene. 

Eksistensielle spørsmål, slik som «hva er meningen med livet» vil vitenskapen aldri ha noe svar på. Religion er altså noe som fortsetter der hvor vitenskapen slutter. Med vitenskap kan man for eksempel måle avstanden til en planet i et fjerntliggende solsystem. Mens for eksempel «moral» og «samhold» går det ikke an å måle med instrumenter. 

Hvis man søker visdom, er det derfor naturlig å søke både i vitenskapen og i religionen. Det finnes mennesker som utelukker den ene delen og kun går til vitenskapen, eller kun går til religionen. Jeg synes begge deler blir akkurat like sykt. Uten religion vil vitenskapen ikke ha noe mål og noen mening lenger. Vitenskapen kan også misbrukes hvis den kommer uten en etisk ballast, og uten et dypere formål. 

Et håp jeg har for fremtiden, er at religionen og vitenskapen i større grad vil finne hverandre og godta hverandre. Både vitenskap og religion kan være til stor hjelp for mennesker, så egentlig burde alle mennesker like begge deler. 


Takk til Leonardo da Vinci for denne tegningen. Hvor ville vi vært i dag uten vitenskapen?
 

Av sin eigen klokskap

kyte ingen,

men ver hårvár i hug.

Når du gløgg og tagal

i gardane sviv,

du kjem ikkje brått i beit.

(Håvamål vers 6)

 

Løvguden / The green man

Første gang jeg hørte om The green man var i 2002/2003 da jeg kom i kontakt med noen hedninger i Tyskland. Jeg ble nysgjerrig på hva dette var. Og det jeg fant ut var ganske interessant. 

The green man eller Løvguden, som han kalles i Norge, er en gud som vi ikke har noen tradisjoner for i Skandinavia. Denne guden blir likevel nevnt i en del litteratur om moderne åsatru, fordi noen mener han hører hjemme i denne religionen. Løvguden er guden for vegetasjon og skog. Han dør hver høst, og gjenoppstår hver vår.  

I middelalderen ble Løvguden ofte avbildet i kirker, til tross for at han utvilsomt er en før-kristen gud. Grunnen til dette, tror jeg må være fordi han i England, Frankrike og Tyskland ble sett på som et symbol på energien og naturen, i steden for en egentig gud. Han avbildes som regel med en maske av løvblader, og noen ganger med horn i pannen. En sjelden gang er Løvguden også blitt avbildet som en kvinne. 

I vår tid blir Løvguden tilbedt av folk innen åsatru, og andre nyhedenske retninger i de landene hvor det er tradisjon for det. Slik jeg forstå, ser de ikke på ham som en egentlig gud, men som energien i naturen. Løvguden passer på at plantene våkner til liv igjen om våren. Han er også til stede når dyrene i skogen føder barn. Når frostnettene kommer om høsten, gir han opp og forsvinner. Og om våren når det begynner å spire, kommer han tilbake.  

I vår tid er også Løvguden blitt en populær figur i kulturen generelt. Man kan finner bilder av ham mange steder, blant annet i forbindelse med hage-kunst. 

Ellers finnes det mange teorier om hvor idéen om Løvguden egentlig kommer fra. Noen hevder at en slags skog-gud finnes i nær sagt alle natur-religioner og at det derfor er snakk om mange forskjellige tradisjoner som har smeltet sammen. Andre har hevdet at Løvguden er den samme guden som skogguden Silvanus i den romerske tradisjonen. Løvguden kan også ses i sammenheng med de hellige trærne som var så viktige i Europa før kristendommen.

Hellige trær skrev jeg et innlegg om i fjor høst som kan leses her


Bilde av Løvguden i en kirke i Wales.
 

Spørsmål er viktigere enn svar

Religiøse og filosofiske spørsmål er uttrykk for en ydmyk erkjennelse. Det er mye som du ikke vet. Og uansett hva du tenker deg frem, vil det være enda flere spørsmål. En religion som får deg til å stille de store spørsmålene, er beregnet på filosofisk anlagte mennesker. En religion som vil videre. 

Spørsmålene holder nysgjerrigheten levende. Hvem er jeg? Hva er meningen med mitt liv? Hva vil jeg her? Hva er lykke? Er det noe poeng i å være lykkelig? Hvor kommer vi mennesker fra? Og hvor skal vi mennesker hen? Hvis noen mener å ha kommet fram til et godt svare på et eller flere av disse spørsmålene, vil de ofte sitte på dette svaret uten å dele det med andre. 

I vår tid kan det virke som at mange har mistet kontakten med hvem de er, og hvor de hører til. Noen virker som de først og fremst er ute etter å jakte på status og rikdom. Mens andre kan virke som at de er interesser i å underholde seg selv på så mange måter som mulig. Moderne teknologi gjør det mulig for folk å følge med på hva som helst hvor som helst. Dette gjør at de lett mister retningssansen. 

Så hvor kommer du fra? Og hvor skal du hen? Dette høres kanskje ut som et spørsmål man stiller folk man møter på tur fjellet. Leter ut etter noe? Eller jakter du på noe? Men jeg stiller deg ikke disse spørsmålene som tomprat, men for å få deg til å tenke over livet ditt.      

Slik jeg ser det er det hevet over enhver tvil at hva du velger å gjøre med livet ditt er ekstremt viktig. Både for deg selv og for menneskene rundt deg. For meg er det dette som er det viktigste men å være religiøs. Ateister har en tendens til å trivialisere dette, å hevde at livet enten ikke har noen egentlig mening. Eventuelt at meningen med livet er å ha det trivelig og godt selv.  

Religion hjelper mot angst

Det er alltid hyggelig å lese om forskning som bekrefter det jeg allerede vet. I følge en studie på Harvard universitet er det tre ganger mer sannsynlig at kvinner opplever angst eller misbruker alkohol hvis de ikke deltar i religiøse aktiviteter. Religion gjør deg også bedre til å takle kriser du møter i løpet av livet. Hvis du er religiøs vil du håndtere bedre de krisene som kan vippe deg ut av balanse, slik som sykdom og dødsfall i familien. 

Selv har jeg selv har en religion som ikke er så vanlig. Det flommer ikke akkurat over av menigheter og aktiviteter. Men jeg føle at religionen gir meg ro og styrke. At jeg står mye stødigere og sikrere på meg selv enn det jeg ser hos folk rundt meg. 

Den offisielle behandlingen av angst er psykoterapi og å dope ned pasienten med forskjellige vanedannende medisiner. Selvfølgelig er det mye bedre å gjøre ting som gjør at man ikke får angst i første omgang. 

Det er også mye annen forskning som viser at religion er positivt for folk. For å gjøre dette enklere å forstå for alle dere ateister der ute kan vi ramse opp at:

- Religiøse lever lengre

- Religiøse er lykkeligere

- Religiøse levere sunnere

- Religiøse har flere gode venner

- Religiøse drikker mindre alkohol

- Religiøse er mer etisk reflekterte

- Religiøse opplever mindre stress

- Religiøse har mindre psykiske problemer

- Religiøse kommer seg letter gjennom vanskelige perioder i livet

Sagnet om Tor og Urebø-ura

Middelalder-litteraturen er den viktigste kilden til historier om de norrøne gudene. Men man finner også enkelte historier i sagn som levde på folkemunne ut på 1800-tallet. Jeg vil derfor gjerne presentere dette sagnet om Tor som etter hva jeg forstår ble skrevet ned på 1800-tallet. Altså på den tiden da det pågikk innsamling av folkeeventyr fra de norske bygdene. Jeg vil tro at det fantes ganske mange slike sagn i gamle dager, men at de fleste av de ble glemt for lenge siden. Sagnet under har jeg hentet fra boka "Norske sagn" som først kom ut i 1888, og på nytt i 1941:  

 

Ved øvre-enden av det tre mil lange Totakvatnet, som strekker seg like oppunder Haukelifjell i Vinje i Vest-Telemark, er det ei vill og merkelig ur. Når en ser den ute fra vatnet, ligner den en by, med husgavler og tårn. Den kalles nå Urebø-ura, etter en enslig gard som ligger ovenfor. Det går et sagn om hvordan denne ura er blitt til: Langsmed Songa-elva, der ura nå ligger, lå det før to garder, noen sier til og med en kirke; etter den kalles den digreste steinen i hele ura for Kyrkjesteinen. Den reiser seg midt i ura som et brattrøstet kirketak.

På disse gardene sto det engang langt tilbake i tida to brylluper. Her gikk det lystig for seg; boller og horn med skummende øl gikk flittig om i laget, på gammel nordisk vis. Da fikk guden Tor lyst til å ake ned og gjeste sine gamle venner telene. Først kjørte han til den ene gjestebudsgarden; her ble han buden inn og skjenket mungåt. Brudgommen tok like godt øltønna, drakk Tor til og rakte ham den. Tor likte nok riktig godt både drikken og den rauste skjenkemåten, og gikk blid og velnøgd bort til den andre gjestebudsgarden, for å smake på bryllupsølet der og. Her tok de også vel imot ham, men var tankeløse nok til å by ham å drikke av en vanlig bolle.

Åsator var nok blitt bortskjemt på den første garden; het i hodet var han vel også av de dype drag han hadde tatt av tønna, og derfor er det ikke til å undres over at han ble storsint, slo bollen i golvet og gikk sin vei mens han svang hammeren. Han gikk til den første garden, der de hadde budt ham å drikke av tønna, tok brudeparet og alle gjestene med seg opp på en haug, for å berge livet deres og for å vise dem hvilken hevn han hadde tenkt å ta over dem som hadde fornærmet Asgards sterke gud med sin gjerrighet. På den haugen ligger det den dag i dag noen svære steiner som kalles Bruresteinene. Så gikk han opp på nuten og slo så hardt i fjellet med «Tungum-bamri» at det ramlet ned og begrov det andre brudeparet og garden og alt som på den var. Men så sint var Tor at han ikke beregnet kraften i slaget, og dermed glapp hammeren ut av hendene på ham og fløy nedover med bergstykkene og ble borte i ura. Så måtte Tor ned og leite. Harm og ergerlig tok han den ene steinen etter den andre og kastet dem snart hit og snart dit, og sånn holdt han på til han fant hammeren sin. Men da var det også blitt en ordentlig vei etter ham opp gjennom ura. Den dag i dag kaller de den for Torsvegen. At den ikke ble særlig god, kan en vel tenke seg, sånt hastverksarbeid som den var, men likevel går de små fjellhestene med tunge kløver oppover de høye trappesteg av digre steiner som utgjør denne veien, og krøttera går den vår og høst, til og fra de feite fjellbeitene oppe på vidda eller i høgfjellet.



Totakvatnet. Bildet er hentet fra et gammelt postkort. 

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017