Jeg vil begynne å blogge igjen til høsten

Jeg har bestemt meg for å nedprioritere denne bloggen nå i sommer. Jeg kommer uansett til å være mye bortreist og opptatt med andre ting.

Men jeg har fremdeles mange idéer om hva jeg kan skrive om her senere! Ting jeg har lyst til å dele med dere lesere. Så en regntung høstkveld i f.eks. oktober kommer jeg nok til å sette meg ned og begynne å blogge igjen.   

Jeg er ganske fornøyd med responsen bloggen har fått. Her er noen av de innleggene som har skapt mest engasjement:

Åsatru - 20 spørsmål og svar

Hvor sterk er din religiøse tro? 

Hvorfor skal du være religiøs, og ikke bare spirituell?

Når jeg begynner å blogge igjen har jeg blant annet tenkt til å skrive om gamle hellige steder rundt i landet, samt om hverdagreligiøsitet / religiøs praksis i dag. Her har jeg masse kunnskap. Mye som det, etter hva jeg vet, ikke er skrevet noe om på nett tidligere.






 

Burde vi være vegetarianere?

Jeg er ikke vegetarianer selv. Men når jeg spiser kjøtt, tenker jeg ofte på dyret det kommer fra, og lurer på om dette dyret har levd et godt liv eller ikke.

Det hadde vært fint å kunne se for seg at kua vi spiser gikk og gresset i en flott og saftig blomstereng, og rautet fornøyd, før den lykke la seg til å sove i skyggen av et tre. Jeg vet at dyrene på gårdene rundt her jeg bor har det ganske bra. Fordi jeg ser hvordan bøndene der driver, og jeg kan se kuene og sauene når de er ut på beite. De er nok langt over gjennomsnittet når det gjelder dyrevelferd. Men jeg mistenker at mye av det kjøttet man finner i butikken kommer fra større gårder, hvor de driver mer effektivt, med alt det innebærer. 

Særlig kyllinger ved jeg at som regel lever et ganske hard og brutalt liv. Av og til når man kjøper kylling på butikken, oppdager man at den har brukket et bein. Da kan det hende at den har levd i flere dager eller kanskje uker med dette uten at det er blitt oppdaget. Saken er at på kylling-gårder har de ofte såpass mange tusen kyllinger, at når en har brukket beinet, blir det ikke oppdaget.    

Jeg mener altså at man skal være snill mot dyr, men at det også er grunnleggende ok å slakte og spise de. Det er slik vi alltid har levd her i nord. I for eksempel India tror jeg det er mer naturlig å være vegetarianer. Det handler om hva slags kosthold de har hatt der fra gammelt av.  

Det finnes personer innen åsatru som er vegetarianere, og som begrunner dette med at man etisk skal ha respekt for naturen og bry seg om dyrene. Men slik jeg forstår ser de ikke dette som en absolutt og tidløs leveregel, men mer som en konsekvens av verden fungerer nå i dag. Ser dette poenget. Jeg synes i alle fall at det kan være greit å tenke over hva man spiser og kanskje ikke spise mer kjøtt enn man trenger for å være sunn og frisk.  

Da åsatru var forbudt

Mange tror at åsatrua forsvant da Norge ble kristent, eller i alle fall kort tid etterpå. Etter å ha lest en del om saken, har jeg kommet fra til at dette må være helt feil. Religionen gikk nok mest sannsynlig under jorden, siden det var noe som kunne medføre strenge straffer. Når man leter i historien etter dette, er det vanskelig å finne noe, men det finnes likevel kilder som viser at troen levde videre. 

Fra Sverige finnes det kilder som viser at mange holdt fast ved den gamle religionen ut på 1100-tallet. På 1300-tallet under pesten skal også en del  folk ha tatt den gamle troen tilbake, fordi de merket at det ikke hjalp med kristendom. Akkurat hvor i Skandinavia dette kommer fra vet jeg ikke, men det blir påstått at det skjedde flere steder.

I Småland i Sverige kan det se ut som at åsatru fikk en gjenoppblomstring på 1500-tallet. I alle fall ble nødvendig å arrangere rettssaker mot svensker som dyrket Odin. Hva mange var det som drev det dette mon tro? De fleste var vel smarte nok til å unngå å ble tatt?

Når det gjelder åsatru på 1600-tallet, så er det blitt gitt ut en bok som heter «Galdrabók». Dette er en samling av oppskrifter på runemagi som ble nedtegnet på Island, trolig over en periode fra slutten av 1500-tallet og første halvdel på 1600-tallet. Det er ikke en ren åsatru-bok, men det henvises til både kristne helgener, demoner og norrøne guder. Trolig avhengig av hvem som skrev. Oppskriftene i samlingen skal visstnok ha hatt 4 ulike forfattere. 

Den svenske forfatteren Ebbe Schön har skrevet om hvordan rester av åsatrua levde videre i folkesagn ut på 18- og 1900-tallet. Boka hans som heter «Asa-Tors hammare» har jeg lyst til å ta en nærmere titt på. Er det noen som vet hvor man får tak i den?

For Norge sin del, så har jeg vært borti en historie om at det i en avsidesliggende norsk bygd var slik at de som bodde der dyrket en som de kalte for «Toregud». Dette skal ha foregått på 1700- eller 1800-tallet. Hvor denne historien finnes hen husker jeg ikke. Jeg tror noen jeg kjente fortalte det en gang. 

Kom gjerne med mer opplysninger i kommentarfeltet, hvis du har. Jeg regner med at en del hedninger og folk med interesse for åsatru har begynt å følge bloggen fast. Det ser i alle fall slik ut på besøkstallene. 

Olaus Magnus Historia om de nordiska folken. Bok 3 - Kapitel 3 - Om Götarnas tre hufvudgudar. - Utgivningsår 1555.
Over: Tegning fra 1500-tallet som forestiller Frøy, Tor og Odin. (Olaus Magnus 1555)
 

Bøkene av Asbjørn Lien

Asbjørn Lien har skrevet flere historiske romaner som foregår i vikingtiden. Mellom 1995 og ca 2010 ble det gitt ut ca 6-7 bøker av ham tror jeg. Selv har jeg lest tre av de. 

Det som er spesielt med disse bøkene er at de handler om hvordan hedninger opplevde kristningen av Norge. Noe som er ganske unikt i Norge. For å finne andre romaner som tar dette perspektivet, må du nok til utlandet. I noen av bøkene er handlingen lagt til Olav Tryggvasons tid, ca 995, men i enkelte foregår handlingen i ca år 1070.

For mange år siden leste jeg den første romanen hans: Åsa-folket, samt oppfølgeren, Åsa-folket - Kampen mot hvitekrist. Jeg syntes at oppfølgeren var bedre enn den første boka. jeg tror det er ganske vanlig at forfattere blir bedre til å skrive når de allerede har gitt ut en roman og fått litt trening. Lien har en tendens til å skrive litt kronglete, men dette blir man vant til etter hvert som man leser. Han har satt seg inn i historiske fakta godt nok til at bøkene føles troverdige.  

Men hvis jeg skal anbefale noe av ham tror jeg heller at jeg vil anbefale bøkene fra etter år 2000. Den siste boka av ham som jeg leste var Jernskjegges datter som ble utgitt i 2008. Jeg liker helt klart personskildringene bedre i denne boka. Så da regner jeg med at de andre senere bøkene hans holder samme kvalitet.   

Det er veldig på moten i dag å lese fantasy-litteratur, som «Game of thrones» og alle slags serier som etterligner det samme konseptet. Jeg har aldri forstått hvorfor disse bøkene blir mer populære enn slike romaner som dette, som tar utgangspunkt i historiske hendelser og prøver å være mer virkelighetsnære. At boka mangler drager og magiske ringer, gjør det etter min mer spennede fremfor mindre, siden det da blir lettere å se for seg.  

Jeg takker David González og Lofotr viking museum for bildet øverst i innlegget. 

Hvorfor har norrøne guder vinger på hjelmen?



Du har sikkert sett bildene før. Valkyrier med vinger på hjelmen. Odin med vinger på hjelmen. Tor med vinger på hjelmen. Hvorfor i all verden har de vinger på hjelmen? Er det bare til pynt? Eller kan vingene på hjelmen flakse, slik at de kan fly når de har på seg hjelmen?

Bilder av gudene med vinger på hjelmen, var noe som først dukket opp på 1800-tallet. Kilder tyder på at hjelmer med vinger var noe som først dukket opp i framføringen av komponisten Richard Wagner sine operaer.  

Wagner sin mest kjente musikksnutt er «Valkyrierittet». Hvis du ikke vet hvordan Wagner høres ut, må du gjerne sjekke ut dette: 

https://www.youtube.com/watch?v=XRU1AJsXN1g

Så si meg: Ser du for deg valkyrier som kommer ridende med vanlige historisk korrekte metallhjelmer på hodet, nå du hører noe som dette? Wagners kostymesjef så ikke for seg noen enkle metallhjelmer: 

- Hier soll es in Metall glänzen, und es soll mit Flügeln ausgestattet werden! (Her skal det skinne i blankt metall, og det skal påmonteres vinger!)  

Dette traff tidsånden og operaen ble en stor suksess. Det ble spredt mye bilder fra forestillingen, som inspirerte andre kunstnere. 

Min mening om dette er at du kan se for deg gudene slik du vil selv, så hvis du har et bilde av Odin med vinger på hjelmen hengde på veggen, så har jeg ingenting imot det. Men når jeg ser slike bilder, klarer jeg ikke å la være å se for meg at vingene på hjelmen begynner å flakse, og at Odin letter fra bakken.  

 

Vitenskap og religion utelukker ikke hverandre

Det er helt uproblematisk å tro på dagens vitenskap og samtidig være religiøs. Begge deler handler om at vi utforsker de store sannhetene. Vitenskap handler om det vi mennesker vet om hvordan verden fungerer. Eller i alle fall det vi mener at vi vet. Men vitenskapen er langt unna å ha alle svarene. 

Eksistensielle spørsmål, slik som «hva er meningen med livet» vil vitenskapen aldri ha noe svar på. Religion er altså noe som fortsetter der hvor vitenskapen slutter. Med vitenskap kan man for eksempel måle avstanden til en planet i et fjerntliggende solsystem. Mens for eksempel «moral» og «samhold» går det ikke an å måle med instrumenter. 

Hvis man søker visdom, er det derfor naturlig å søke både i vitenskapen og i religionen. Det finnes mennesker som utelukker den ene delen og kun går til vitenskapen, eller kun går til religionen. Jeg synes begge deler blir akkurat like sykt. Uten religion vil vitenskapen ikke ha noe mål og noen mening lenger. Vitenskapen kan også misbrukes hvis den kommer uten en etisk ballast, og uten et dypere formål. 

Et håp jeg har for fremtiden, er at religionen og vitenskapen i større grad vil finne hverandre og godta hverandre. Både vitenskap og religion kan være til stor hjelp for mennesker, så egentlig burde alle mennesker like begge deler. 


Takk til Leonardo da Vinci for denne tegningen. Hvor ville vi vært i dag uten vitenskapen?
 

Av sin eigen klokskap

kyte ingen,

men ver hårvár i hug.

Når du gløgg og tagal

i gardane sviv,

du kjem ikkje brått i beit.

(Håvamål vers 6)

 

Løvguden / The green man

Første gang jeg hørte om The green man var i 2002/2003 da jeg kom i kontakt med noen hedninger i Tyskland. Jeg ble nysgjerrig på hva dette var. Og det jeg fant ut var ganske interessant. 

The green man eller Løvguden, som han kalles i Norge, er en gud som vi ikke har noen tradisjoner for i Skandinavia. Denne guden blir likevel nevnt i en del litteratur om moderne åsatru, fordi noen mener han hører hjemme i denne religionen. Løvguden er guden for vegetasjon og skog. Han dør hver høst, og gjenoppstår hver vår.  

I middelalderen ble Løvguden ofte avbildet i kirker, til tross for at han utvilsomt er en før-kristen gud. Grunnen til dette, tror jeg må være fordi han i England, Frankrike og Tyskland ble sett på som et symbol på energien og naturen, i steden for en egentig gud. Han avbildes som regel med en maske av løvblader, og noen ganger med horn i pannen. En sjelden gang er Løvguden også blitt avbildet som en kvinne. 

I vår tid blir Løvguden tilbedt av folk innen åsatru, og andre nyhedenske retninger i de landene hvor det er tradisjon for det. Slik jeg forstå, ser de ikke på ham som en egentlig gud, men som energien i naturen. Løvguden passer på at plantene våkner til liv igjen om våren. Han er også til stede når dyrene i skogen føder barn. Når frostnettene kommer om høsten, gir han opp og forsvinner. Og om våren når det begynner å spire, kommer han tilbake.  

I vår tid er også Løvguden blitt en populær figur i kulturen generelt. Man kan finner bilder av ham mange steder, blant annet i forbindelse med hage-kunst. 

Ellers finnes det mange teorier om hvor idéen om Løvguden egentlig kommer fra. Noen hevder at en slags skog-gud finnes i nær sagt alle natur-religioner og at det derfor er snakk om mange forskjellige tradisjoner som har smeltet sammen. Andre har hevdet at Løvguden er den samme guden som skogguden Silvanus i den romerske tradisjonen. Løvguden kan også ses i sammenheng med de hellige trærne som var så viktige i Europa før kristendommen.

Hellige trær skrev jeg et innlegg om i fjor høst som kan leses her


Bilde av Løvguden i en kirke i Wales.
 

Spørsmål er viktigere enn svar

Religiøse og filosofiske spørsmål er uttrykk for en ydmyk erkjennelse. Det er mye som du ikke vet. Og uansett hva du tenker deg frem, vil det være enda flere spørsmål. En religion som får deg til å stille de store spørsmålene, er beregnet på filosofisk anlagte mennesker. En religion som vil videre. 

Spørsmålene holder nysgjerrigheten levende. Hvem er jeg? Hva er meningen med mitt liv? Hva vil jeg her? Hva er lykke? Er det noe poeng i å være lykkelig? Hvor kommer vi mennesker fra? Og hvor skal vi mennesker hen? Hvis noen mener å ha kommet fram til et godt svare på et eller flere av disse spørsmålene, vil de ofte sitte på dette svaret uten å dele det med andre. 

I vår tid kan det virke som at mange har mistet kontakten med hvem de er, og hvor de hører til. Noen virker som de først og fremst er ute etter å jakte på status og rikdom. Mens andre kan virke som at de er interesser i å underholde seg selv på så mange måter som mulig. Moderne teknologi gjør det mulig for folk å følge med på hva som helst hvor som helst. Dette gjør at de lett mister retningssansen. 

Så hvor kommer du fra? Og hvor skal du hen? Dette høres kanskje ut som et spørsmål man stiller folk man møter på tur fjellet. Leter ut etter noe? Eller jakter du på noe? Men jeg stiller deg ikke disse spørsmålene som tomprat, men for å få deg til å tenke over livet ditt.      

Slik jeg ser det er det hevet over enhver tvil at hva du velger å gjøre med livet ditt er ekstremt viktig. Både for deg selv og for menneskene rundt deg. For meg er det dette som er det viktigste men å være religiøs. Ateister har en tendens til å trivialisere dette, å hevde at livet enten ikke har noen egentlig mening. Eventuelt at meningen med livet er å ha det trivelig og godt selv.  

Religion hjelper mot angst

Det er alltid hyggelig å lese om forskning som bekrefter det jeg allerede vet. I følge en studie på Harvard universitet er det tre ganger mer sannsynlig at kvinner opplever angst eller misbruker alkohol hvis de ikke deltar i religiøse aktiviteter. Religion gjør deg også bedre til å takle kriser du møter i løpet av livet. Hvis du er religiøs vil du håndtere bedre de krisene som kan vippe deg ut av balanse, slik som sykdom og dødsfall i familien. 

Selv har jeg selv har en religion som ikke er så vanlig. Det flommer ikke akkurat over av menigheter og aktiviteter. Men jeg føle at religionen gir meg ro og styrke. At jeg står mye stødigere og sikrere på meg selv enn det jeg ser hos folk rundt meg. 

Den offisielle behandlingen av angst er psykoterapi og å dope ned pasienten med forskjellige vanedannende medisiner. Selvfølgelig er det mye bedre å gjøre ting som gjør at man ikke får angst i første omgang. 

Det er også mye annen forskning som viser at religion er positivt for folk. For å gjøre dette enklere å forstå for alle dere ateister der ute kan vi ramse opp at:

- Religiøse lever lengre

- Religiøse er lykkeligere

- Religiøse levere sunnere

- Religiøse har flere gode venner

- Religiøse drikker mindre alkohol

- Religiøse er mer etisk reflekterte

- Religiøse opplever mindre stress

- Religiøse har mindre psykiske problemer

- Religiøse kommer seg letter gjennom vanskelige perioder i livet

Sagnet om Tor og Urebø-ura

Middelalder-litteraturen er den viktigste kilden til historier om de norrøne gudene. Men man finner også enkelte historier i sagn som levde på folkemunne ut på 1800-tallet. Jeg vil derfor gjerne presentere dette sagnet om Tor som etter hva jeg forstår ble skrevet ned på 1800-tallet. Altså på den tiden da det pågikk innsamling av folkeeventyr fra de norske bygdene. Jeg vil tro at det fantes ganske mange slike sagn i gamle dager, men at de fleste av de ble glemt for lenge siden. Sagnet under har jeg hentet fra boka "Norske sagn" som først kom ut i 1888, og på nytt i 1941:  

 

Ved øvre-enden av det tre mil lange Totakvatnet, som strekker seg like oppunder Haukelifjell i Vinje i Vest-Telemark, er det ei vill og merkelig ur. Når en ser den ute fra vatnet, ligner den en by, med husgavler og tårn. Den kalles nå Urebø-ura, etter en enslig gard som ligger ovenfor. Det går et sagn om hvordan denne ura er blitt til: Langsmed Songa-elva, der ura nå ligger, lå det før to garder, noen sier til og med en kirke; etter den kalles den digreste steinen i hele ura for Kyrkjesteinen. Den reiser seg midt i ura som et brattrøstet kirketak.

På disse gardene sto det engang langt tilbake i tida to brylluper. Her gikk det lystig for seg; boller og horn med skummende øl gikk flittig om i laget, på gammel nordisk vis. Da fikk guden Tor lyst til å ake ned og gjeste sine gamle venner telene. Først kjørte han til den ene gjestebudsgarden; her ble han buden inn og skjenket mungåt. Brudgommen tok like godt øltønna, drakk Tor til og rakte ham den. Tor likte nok riktig godt både drikken og den rauste skjenkemåten, og gikk blid og velnøgd bort til den andre gjestebudsgarden, for å smake på bryllupsølet der og. Her tok de også vel imot ham, men var tankeløse nok til å by ham å drikke av en vanlig bolle.

Åsator var nok blitt bortskjemt på den første garden; het i hodet var han vel også av de dype drag han hadde tatt av tønna, og derfor er det ikke til å undres over at han ble storsint, slo bollen i golvet og gikk sin vei mens han svang hammeren. Han gikk til den første garden, der de hadde budt ham å drikke av tønna, tok brudeparet og alle gjestene med seg opp på en haug, for å berge livet deres og for å vise dem hvilken hevn han hadde tenkt å ta over dem som hadde fornærmet Asgards sterke gud med sin gjerrighet. På den haugen ligger det den dag i dag noen svære steiner som kalles Bruresteinene. Så gikk han opp på nuten og slo så hardt i fjellet med «Tungum-bamri» at det ramlet ned og begrov det andre brudeparet og garden og alt som på den var. Men så sint var Tor at han ikke beregnet kraften i slaget, og dermed glapp hammeren ut av hendene på ham og fløy nedover med bergstykkene og ble borte i ura. Så måtte Tor ned og leite. Harm og ergerlig tok han den ene steinen etter den andre og kastet dem snart hit og snart dit, og sånn holdt han på til han fant hammeren sin. Men da var det også blitt en ordentlig vei etter ham opp gjennom ura. Den dag i dag kaller de den for Torsvegen. At den ikke ble særlig god, kan en vel tenke seg, sånt hastverksarbeid som den var, men likevel går de små fjellhestene med tunge kløver oppover de høye trappesteg av digre steiner som utgjør denne veien, og krøttera går den vår og høst, til og fra de feite fjellbeitene oppe på vidda eller i høgfjellet.



Totakvatnet. Bildet er hentet fra et gammelt postkort. 

 

En bønn til Ondurdis

Hei! Nå lurer dere sikker på hvem Ondurdis er.

Ondurdis betyr "skigudinne" og er et annet navn på gudinnen Skade.  Hun er gudinnen for villmarken, og de snødekte fjellene. Hvis man jakter på et eller annet, kan man gjerne be til Skade. 

.
 

Stjernebilder og alternative navn

Det hender at jeg studerer stjernehimmelen på mørke kvelder. Her er noen av stjernebildene jeg ser.

 

Stjernebildet Tor:



 

Torsvogna:

Big Dipper Constellation, Ursa Major, The Great Bear

Det artige med Torsvogna er at den i løpet av året roterer rundt Nordstjernen, og hvis man sammenligner hvordan den står i de 4 årstidene, dannes "Tors kors". Altså slik:


 

Gjallarbrua: 



For at man skal kunne se Gjallarbrua skikkelig må det være veldig mørkt der du er, og ikke noe måne. Gjallarbrua nevnes i fortellingen  om Balders død. Balders bror Hermod reiser til dødsriket for å hente Balder tilbake fra de døde. Da må han passere Gjallarbrua. Brua som går over elven Gjoll på vei til dødsriket. 

 

Andrimne - Kokken i Valhall

Andrimne er en av de mindre kjente gudene. Han er kokken i Valhall, og kan vel regnes for å være kokkenes gud.  Han er krumrygget og svart av sot i ansiktet fordi har stadig står bøyd over grytene. Hvis man skal lage middag til mange mennesker, og uroer seg for om det vil gå som planlagt, kan man gjerne be til Andrimne. For ham går det i alle fall alltid i orden, uansett hvor mange som kommer til bords. 

Andrimne er nevnt i diktet Grimnesmål i den poetiske Edda:

   

Andrimna lét 

i Eldrimne

Særimne sjode,

ovgodt flesk;

men fåe det veit

kva einherjar mun eta. 

(Grimensmål vers 18)

 

 

 

Torshov - Tors hov

I Oslo noen kilometer nord for Oslo sentrum, ligger et området som heter Torshov. Har du noen gang lurt på hvor navnet «Torshov» kommer fra?

Torshov var navnet på en gård som trolig lå der allerede på 6-700- tallet. Ordet «hov» er det norrøne navnet på «tempel» «gudshus». Gården hadde altså dette navnet hadde oppført et eget gudshus hvor de kunne ære gudene og gudinnen sine. Først og fremst Tor, tordenguden. 

Nøyaktig hvor bygningen lå vet vi ikke. Men det antas at den lå i den nordøstlige delen av Torshovparken. Det antas også at en slik bygning var bygget med staver som bærende konstruksjon. Altså samme byggeteknikk som en stavkirke. 

Selv om jeg bor et stykke unna Oslo nå, var jeg ofte på besøk i byen da jeg var yngre. Sprek som jeg var, var jeg mye rundt omkring i byen, og gikk også igjennom Torshov-parken og tenkte at det nok var rimelig sikkert at her må det ha ligget et hov en gang. Jeg tror også jeg ba en stille bønn til Tor i det jeg gikk igjennom parken. Når jeg senere lærte litt mer om byens historie og hva navnet kom av, var det altså kun en bekreftelse på hva jeg tenkte meg. Men det var fint å få vite litt mer detaljer.   

Før kristendommen foregikk religiøs aktivitet gjerne på den måten at en storbonde som var opptatt av religionen brukte en del ressurser på å satt opp et hov, eller eventuelt en horg (utendørs religiøst anlegg av steiner). Der kunne folket samle seg og blote sammen når det var religiøse høytider. Dette er beskrevet blant annet i flere av de norrøne sagaene fra Island. 

At et et stedsnavn på denne måten kan bety at det har ligget en førkristen helligdom der tidligere, er det mange eksempler på. Hvis et stedsnavn begynner med navnet på en gud eller gudinne, og slutter med «hov», «haug» «voll» «ve» «berg», eller noe lignende, vil det ofte bety at det var et sted folk drev religiøs aktivitet.

Tors hammer

Det vanligste symbolet for åsatru er Tors hammer, som det er ganske vanlig å gå med rundt halsen. Dette symbolet er blitt ganske populært som et smykke, så det brukes også av mange andre. Hammeren til Tor heter Mjølner og den er smidd av dverger. Navnet Mjølner betyr «den som gjør til mel». 

Det er blitt funnet ca 1000 torshammere fra perioden 500-1100- tallet i Nord-Europa. Så det må ha vært ganske vanlig å gå med torshammer på den tiden. 

Her er noen eksempler:


Denne er funnet i Telemark. Takk til Telemark fylkeskommune for bildet. 

 



Denne er funnet i Bredsätra i Sverige. 

 


Denne er funnet i Skåne i Sverige.

 


Denne er funnet i Steinkjer i Nord-Trøndelag. Takk til Norges metallsøkerforening for bildet. 

 


Det er sjeldent at det er risset inn runer på torshammere. Men på denne torshammeren fra Danmark er det risset inn "Dette er en hammer". Sånn i tilfelle noen er i tvil. 
 


Her er noen mynter fra York i England med Tors hammer som motiv. På den øverste mynten står det "Regnald". På mynten under står det "Sithric". Når og hvor Regnald og Sithric var konger er jeg usikker på. Kanskje noen som leser dette vet mer? 
 

 


En nyere torshammer. Takk til Lotus1.no for bildet. 
 

 


Enda en nyere torshammer. Takk til Tana gull- og sølvsmie for bildet. 
 

 



 

Gudenes magiske geiter



Tordenguden Tor, har to geitebukker som heter Tanngnjost og Tanngrisne. Siden geitebukker er ganske tøffe dyr med veldig sterk personlighet, er dette helt klart passende kjøredyr for Tor. Geite bukker har derfor en viktig symbolsk verdi. I Sverige er det fremdeles vanlig å sette fram geitebukker av halm i juletiden. Denne tradisjonen kommer av at geitbukkene minner oss om Tor, og som går tilbake til da åsatru var den vanlige religionen. I tillegg til at de kan dra vognen til Tor, har geitebukkene også den egenskapen at de kan slaktes hver kveld, og Tor kan vekke de til livet igjen om morgenen ved at han svinger hammeren sin over dem. 

Det er også en tredje geit som er nevnt i Eddaene, nemlig Heidrun. Hun er en geit som beiter på taket av Valhall og forsyner dem med mjød som kommer fra jurene hennes. 

Innen dyresymbolikk symboliserer geita begjær og vitalitet. Hornene til geita er også symbol på den fruktbare naturen og overfloden naturen gir når gårdsdriften går bra. I tidligere tiden brukte man gjerne geitehorn til å drikke god drikke fra på fest. Hos jøder og tidlige kristne i midt-østen ble geiter brukt som offerdyr.

I middelalderen fikk symbolikken en ny betydning. Geitebukken ble også et symbol på kristen synd, og opposisjon mot kristendommen. Da Tarot-kortstokken fikk dagens form på 1700-tallet, ble djevel-kortet illustrert med en figur som er halvt menneske og halvt geitebukk. Flere av de europeiske gudene fra før kristendommen hadde en lignende form. Du kunne nok lett bli sett på som en djeveldyrker hvis du hadde en slik gud. 


Maleriet "Heksesabbaten" av Francisco Goya (1823)
 

Til tross for denne demoniseringen av geitene som startet i middelalderen, dukket det opp en ny morsom tradisjon som hadde med geiter å gjøre på 1200-tallet. Å gå julebukk. Det blir i alle fall påstått at dette dukket opp på 1200-tallet, men kanskje dette også er en tradisjon som begynte før skandinaverne ble kristne?

Julebukk var tidligere også navnet på geita man ofret i jula, eventuelt kun slaktet for å ha mat til jul. Å gå julebukk betydde at ungdom kledde seg ut som geiter med maske og en raggete skinnfell, og gikk innom gårdene for å synge og danse. Der ble de servert julemat. Dette kan tolkes som at det oppstod en ny måte å feire Tors geiter på, eller i det minste en slags videreføring av hedenske tradisjoner.   

Selv har jeg alltid likt geiter. Det virker som at det er noen veldig nysgjerrige og også viljesterke dyr, i motsetning til de mer likegyldige sauene, som jeg regner med at de ikke er veldig fjerne slektninger av. 

 

Hvordan forestille seg gudene?

Hvordan gudene er som vesener, er umulig å forstå for oss mennesker. Likevel er det bedre å ha forskjellige forestillinger om dem, enn å være uten. Vi bruker fantasien vår til å prøve å forstå gudene våre. Jeg vil anta at det foreløpig ikke finnes noen som har god nok fantasi. 

Alle folkeslag er enige om at gudene finnes. Og har brukt både fantasien, og hatt religiøse åpenbaringer om hvordan disse vesenene som står over menneskene ser ut og oppfører seg. Og man har endt opp med Odin, Zevs, Tordenfuglen, Apollon, osv at ettersom hvilken folkeslag/kultur du snakker om. 

Gudene og gudinnene finnes i utgangspunktet, men det er menneskene selv som har gitt de en form som det er mulig for oss å forstå.   Det er nødvendig for å i det hele tatt ha en religion, og å ha noen å vende seg til når man ber eller mediterer. 

De holder til i en annen verden. Vi får kun små glimt av informasjon om hva som befinner seg der. At denne verdenen finnes og at guddommelige skapninger befinner seg der er filosofisk og logisk bevist. Men ellers er det så utrolig mye vi ikke vet. 

 

Odin eg no heiter,

Ygg het eg før,

Tund føre den tid,

Vak og Skilving

Våvnud og Ropta-ty,

Gaut og Jålk hjå gudar,

Ovne og Svåvne,

sitt opphav eg trur

frå meg åleine hev alle.

(Grimnesmål vers 54) 



 

Åsatru og ancient aliens

For noen år siden fulgte jeg med på en TV-serie som het «Ancient aliens». Serien handler om teoriene om at jorden i tidligere tider ble besøkt av utenomjordiske vesener. 

Altså teoriene som forfatteren Erich von Däniken begynte å skrive om rundt 1970. 

Et stykke ut i serien ble jeg ganske overrasket da det dukket opp en episode som het «The Viking Gods». Selv om det egentlig ikke burde overraske etter alle andre temaene de hadde vært innom. I episoden argumenteres det for at vikingene var i kontakt med «ancient aliens», og det er der fortellingene om de norrøne gudene kommer fra. 

Jeg må si at det var veldig god underholdning å se på. Jeg lo høyt. Men jeg håper at ingen tror på dette. Ideen om at jorden fikk besøk fra fremmede planeter for lenge siden er interessant i seg selv, men hvis man ser nøye på hvilke «beviser» de kommer med, og også har en historiekunnskap vil man se at det aller meste som presenteres i serien er sprøyt. At folk for ca 1000 - 10 000 tider var like smarte som oss, og utviklet teknologi som senere er blitt glemt, er historikene ikke i tvil om. Men det var altså datidens oppfinnere som oppfant dette. Uten hjelp fra aliens. Vi vet blant annet sikkert at romerne hadde heisekraner laget av solid tre og tau, som kunne løfte og flytte kjempetunge steinblokker og statuer. Lignende oppfinnelser som senere er blitt glemt finnes det mange av. Ellers er mange av «bevisene» i serien bare tull.  

Jeg vil, altså gjerne anbefale folk å se serien for underholdningen sin del, og særlig episoden «The Viking Gods». Det finnes også en dokumentarfilm på Youtube som tilbakeviser mye av det som presenteres i serien. 



 

Anbefalt lesning videre

Det forrige innlegget mitt "Åsatru som statsreligion" ble lest av ganske mange, og enkelte ønsker tydeligvis å lese mer om denne tidsperioden. Men meningen med denne bloggen er ikke egentlig å skrive noe særlig om kongene i vikingtiden. Så i stedet for å skrive mer om dette selv, vil jeg heller anbefale litt litteratur. 

Snorres kongesagaer er selvfølgelig standardverket om emnet. Men det er også noen andre bøker som ikke bør forbigås. Selv satte jeg stor pris på boka "Fagerskinna". Boka handler om de samme tingene som Snorres kongesagaer, men er mer kortfattet og lettlest. Den ble trolig skrevet noen få år tidligere.

Harald Hårfagre er også nevnt i engelsk middelalderlitteratur. Det er mulig det står om andre konger der også. Men dette er noe jeg ikke har undersøkt nærmere. 

Ellers har historikeren Torgrim Titlestad skrevet små bøker om kongene. En liten bok om vær konge, så disse bøkene kan være kjekke å ha med seg på trikken / bussen / flyet.   

 

 

 

Åsatru som statsreligion

Mange av leserne vet sikkert dette fra før. Men åsatru var altså den offisielle religionen vår i perioden fra Norge ble samlet rundt år 880 og frem til 995. Selv om man kaller det vikingtiden, var dette for det meste en ganske fredelig tid i Norge. Folk hadde full trosfrihet. Inntrykket mitt er at det også var mange som var ateister, og som så på religionen som kun en tradisjon.

Hvilke religiøse plikter en konge hadde, står det litt om i kongesagaene, nærmere bestemt i Håkon den godes saga. En av historiene i denne sagaen handler om at kongen får valget mellom å følge loven og blote for godt år og fred slik skikken er, eller å bli jaget fra riket.  

Jeg vil gjerne fortelle litt om de som styrte landet på denne tiden, og hva slags forhold de hadde til religionen:

 

Harald «Hårfagre» Halvdansson 

- Den første kongen som var konge over hele Norge. Det var han frem til han døde ca år 932. Jeg har inntrykk av at Harald ikke var veldig opptatt av religionen. Man syntes blant annet at det var helt greit at en av sønnene hans fikk en kristen oppdragelse i utlandet. Hvis man lesere sagaen hans, står det absolutt ingenting om religionen der. Så inntrykket man får er at han var veldig gjennomsnittelig og utøvde religionen på vanlig måte uten spesielt mye engasjement. 

 

Eirik «Blodøks» Haraldsson

- Styrte Norge fra ca 932 - 935. Deretter gikk han av som konge og ble i stedet greve over Northumberland, i Nord-England. Eirik og dronning Gunnhild får jeg inntrykk av at var mer opptatt av religionen. Tilnavnet «blodøks» er et navn han kan ha fått i ettertid fordi man ønsker å fremstille ham som grusom. Da Eirik døde, diktet Gunnhild og skaldene hans et kvad om hvordan han blir mottatt i Valhall, hvor de mener at han hører hjemme.  

 

Håkon «den gode» Haraldson

- Vokste opp hos den kristne kong Adalstein i England og var deretter konge i Norge i årene ca 935 - 961. Det ble konflikter av at han var kristen og nok egentlig ville at Norge skulle bli kristent. Men det endte med at han måtte gi opp og være med på å blote til de norrøne gudene i steden. «Den gode» kan være et tilnavn han har fått av kristne senere.  

 

Harald «Gråfell» Eiriksson

- Styrte Norge fra ca 961 - 970. Vokste opp delvis i England og delvis i Danmark. Var kristen og ønsket å gjøre Norge kristent. Samtidig hadde moren hans, Gunnhild, ganske stor innvirking, og det gjorde sikkert at han modererte seg.

 

Håkon Sigurdsson (også kjent som Håkon jarl den mektige)

- Styrte Norge ca år 970 - 995. Han tilhørte ikke den opprinnelige norske kongeslekten, men i steden slekten ladejarlene. Siden alle fra den egentlige kongeslekten hadde blitt kristne, ville folket tydeligvis heller ha en hedning fra Trøndelag til å styre. Der hvor Håkon vokste opp hadde åsatrua et solid fotfeste. I år 974 ble han tatt til fange i Danmark og tvangsdøpt. Han ble også pålagt å ta med seg kristne misjonærer når hun skulle reise tilbake til Norge. Men han satte misjonærene i land igjen, og fortsatte med å forsvare Norge mot tvangskristning fram til han ble drept i 995.      




 

En fantastisk statue av guden Tor


Når man er ute og reiser i byer i Nord-Europa kommer man iblant over noen flotte statuer av guder gudinner. Denne statuen du ser over syntes jeg at var spesielt imponerende. Statuen heter «Tors kamp mot jotner» og er plassert i Odense i Danmark. Altså den samme byen som den berømte marsipanen kommer fra. 

Statuen er enorm og tok visstnok mange år å lage. Den ble først laget i gips av skulptøren Carl Johan Bonnesen og utstilt på Carlottenberg-utstillingen i 1918. Den ble deretter bestilt av en danske industriherren Harald Plum som tydeligvis hadde stor sans for de gamle gudene. Plum kjøpte øya Torø, en øy hvor Tor ble dyrket før kristendommen, og plasserte statuen der i 1926. Senere ble statuen solgt og flyttet inn i byen Odense.  


Og slik ser den ut forfra.
 

Jeg er ikke en religiøs fanatiker!

Jeg er religiøs, og jeg har valgt å skrive en blogg som for det meste handler om religiøse temaer. Da er det fort gjort at lesere oppfatter meg som en som er «veldig religiøs» og setter religion og tro over det meste annet. Jeg forstår at det er lett å få et slikt inntrykk, når det er en blogg som handler om religion i stedet for de mer vanlige temaene.

Grunnen til at jeg valgte å lage blogg om dette, er mye på grunn av det er så få andre som blogger om religiøse temaer. Så jeg tenker vel at bloggen bidrar til å fylle et tomrom. Det er blitt ganske vanlig å blogge, og mange av de andre bloggene jeg er innom er fine. Men temaene som går mest igjen er:

 

- Dagliglivet til folk, for eksempel hva de spiser (Ca 30 %)

- Mote og sminke (Ca 20 %)

- Folk som forteller om sine personlige problemer (Ca 20 %)

- Kontroversielle politiske temaer (Ca 10 %)

- Håndarbeid (Ca 10 %)

 

Det kan selvfølgelig være interessant å lese om slike ting også. Men hvis det hadde vært flere som hadde blogget om religion og særlig åsatru, hadde jeg sikkert vært fornøyd med å lese andre blogger i steden. 

Når jeg leser igjennom noen av de tidligere innleggene mine så ser jeg at der er mulig å misforstå. Selv om jeg synes at det å ta vare på vennskapet og båndet med guder og gudinner er viktig, synes jeg det er viktigere å ta vare på familie og venner, og verden her og nå. 

 

For å sitere Odin:

 

Betre å leva 

enn livlaus vera, 

kvik fær alltid ku. 

Bål for rikmannen 

brenne eg såg, 

lik fyre døri låg.    

(Håvamål vers 70)



 

Ensomheten

Det har aldri bodd så mange mennesker i Norge som nå. Forskjellige sosiale arenaer hvor man kan treffe andre mennesker finnes overalt. Det er trangt om bord på busser tog og fly. Likevel er det mange som føler seg ensomme, og som blir deprimerte og triste siden de gjerne skulle hatt mer kontakt med andre mennesker. 

Det gjelder både unge og eldre. Gamle mennesker som dør, kan bli liggende i flere uker før noen oppdager at de ikke lever lenger. Skoleelever kan føle seg utenfor alt og alle når de ikke synes de passer inn i noen av klikkene på skolen. 

Noen velger å stadig gå på fylla og å ha sex med stadig nye mennesker. Ikke fordi de synes dette er så veldig morsomt, men fordi de føler seg ensomme. Dette er metoden deres for å unnslippe ensomheten. Man kan kalle det en slags kortslutning. Deretter våkner de opp søndag formiddag og føler seg like ensomme som før. For andre kan ensomheten føre til egoisme, gjerrighet, og spillavhengighet. 

Mennesket er et sosialt vesen. Vi er skapt for leve i varme, kjærlighet og fellesskap. Hvis man bor alene over tid og har lite kontakt med andre, eller eventuelt bo med foreldrene mans man for det meste holde seg for seg selv, forkaster man sin egentlig natur. Det har en tendens til å gjøre livet ensformig og kjedelig, og man vil lett bli sosialt klønete, siden sosiale ferdigheter trenger å vedlikeholdes. 

Det er derfor det er så utrolig viktig å ha familien så nær som mulig og å ta godt vare på sine venner. Og også å treffe nye folk når man er alene. Odin mener også at slike ting er viktig for folk. Her er noen vers fra Håvamål som handler om disse tingene:

 

Har du venner

Du stoler på

Som du ønsker godt

Del dine tanker

Bytt noen gaver

Og besøk dem stadig

(Håvamål vers 44)

 

Da jeg var ung

Og reiste alene

Mistet jeg ofte veien

Jeg følte meg rik

Når jeg møtte en annen

Folk er folks glede

(Håvamål vers 47)

 

Desperat 

Skriker ørnen 

Over tomt hav

Sånn er folk

Uten noen

Som støtter dem

(Håvamål vers 62)

 

Tror du virkelig på dette?

Hvis man er religiøs bruker de norrøne navnene på gudene, kan man gjerne få følgende spørsmål fra folk: Tror du virkelig på dette? 

Dette spørsmålet er nok mange svar på. Det kommer an på hva slag tilnærming den du spør har til religionen, i tillegg til at det mange måter å uttrykke seg på for å formidle noe. Innen åsatru er ikke fastlagt noe regler for hvordan man skal tro. Det finnes en del som vil svare at de tro på at de norrøne gudene eksisterer som idéer i fantasien vår og at de og at de deltar i religiøse aktiviteter fordi de synes det er fin kulturell tradisjon, men at de innerst inne er ateister. En del vil også si at religion er nødvendig fordi man trenger åndelige ritualer for de store overgangene i livet: fødsel, giftemål og død. Og det er også en utbredt oppfatning at guder og jotner og er personifiseringer av krefter i menneskene og naturkrefter.    

Inntrykket mitt likevel er at for de fleste som praktiserer åsatru, strekker troen seg dypt nok til at de tror på høyere åndevesener, eller intelligente skapende krefter, i en eller annen form. Og at det virker mest riktig å bruke norrøne navn og norrøne tilnærminger. Når det er en del som tror at det var menneskene som skapte gudene, og ikke gudene som skapte menneskene, er dette helt akseptabelt. Jeg har aldri hørt noen bli anklaget for å «ikke være religiøse nok». 

Selv tilhører jeg helt klart de som er mer religiøse. Hvis jeg ikke hadde funnet åsatru, ville jeg uansett ha vært en som tar åndelighet og religiøs praksis på alvor. Jeg har alltid følt på meg at det finnes åndelige krefter som står over oss mennesker, og da jeg fremdeles var ung hadde jeg også egne opplevelser som overbeviste meg 100% at det finnes både ånder og intelligente krefter der ute som er usynlige for dagens vitenskap. Det betyr ikke at jeg tar Edda-diktene bokstavelig, men at når man skal forsøke å danne seg et slags bilde at de åndelige kreftene, så synes jeg fremstillingen i Edda-diktene er mer nærliggende enn andre religiøse skrifter. Det handler om å fortelle en historie som har en relevans til virkelige krefter og hendelser, men som først og fremst er en historie fordi man søker etter en forklaring på noe som er umulig for mennesker å forstå. 

Videre mener jeg at polyteisme, at det finnes flere guder og gudinner, må være riktig fordi det var dette som var den opprinnelige religiøse oppfatningen i gammel tid. At det kun finnes en gud, og at denne guden har gitt makt til en farao som er gudens representant på jorden, er en idé som ble oppfunnet i gamle Egypt, av politiske årsaker. Idéen ble senere videreført av forskjellige profeter og sektledere, keisere, paven, og så videre. Det er nok lettere å holde kontrollen i sitt egent imperium hvis du får befolkningen til å tro at du er et slags sendebud fra verdens skaper. Troen på at det er en gud, kan ha bidratt til bedre organiserte statsdannelser hvor folk har et sterkere samhold og mer tillit til de som styrer, men denne troen er ikke sannheten, men et redskap.     

 

Det er ikke en, men ni verdener

De ni verdenene er , Åsgard, Alvheim, Vanaheim, Midtgard, Jotunheim, Nidavoller, Helheim, Muspellheim og Nifelheim. Den verdenen som vi lever i og kjenner er Midtgard. Hvordan det har seg at det også finnes ytterligere åtte verdener som er usynlige for oss, går over menneskenes vesle forstand. Det er mye vi ikke vet. 

Når jeg tenker på hvordan det hele henger sammen, hvordan verdenene påvirker hverandre uten at det en gang er synlig for de mest klarsynte av oss, kommer jeg til å tenke på tyngdekraften. Den mystiske og enorme kraften i universet som det er veldig tydelig at er der, men som ingen kan forklare. Tyngdekraften er en tiltrekningskraft som virker mellom alle partikler. Tyngdekraften fra jordkloden påvirker månen tusenvis av mil unna og holder den i bane rundt jorden. Det kan se ut som magi siden vi kun ser at det skjer og har regnet ut en matematisk lov basert på dette. Men hva som egentlig skjer, hva som foregår i det tomme rommet mellom jorden og månen, er det ingen som vet.  

I forsøkene på å forklare tyngdekraften, er det blitt foreslått mye spennende, og flere av disse teoriene åpner slik jeg ser det også for at den kan eksistere flere parallelle verdener. Jeg har ikke studert disse teoriene inngående nok til at jeg kan forklare i detalj, men en av de mest kjente teoriene er at universet krummer seg, og illustreres med at himmellegemene ligger og flyter på et slags hav eller myk plate.

I alle fall tror jeg at hvis man noen sinne kommer opp men en skikkelig forklaring på hvor de 8 verdenene vi ikke kan se egentlig er, vil de foreløpig ukjente lovene bak tyngdekraften være en del av forklaringen. 

For å reise mellom de forskjellige verder bruker gudene en bro som kalles bifrost. I kunsten blir denne broen gjerne fremstilt som en regnbue.  



 

Hvor opplyste er folk?

Folk i dag tror at de lever i en tid hvor man vet utrolig mye, og hvor vitenskapen har funnet svaret på alt. Samtidig består livet for de fleste av rutiner. Folk arbeider, leser nyheter, og ser på halvdårlige TV-program. Det samme gjentar seg i morgen, og resten av uka. Årets høydepunkt er kanskje en fylletur til Spania. Filosofiske og religiøse diskusjoner er det lite av. Både i offentligheten og rundt bordene i de tusen hjem. 

Filosofi har alltid dreid seg om å stille spørsmål ved det synet og de verdiene folk tar for gitt. Det kan være å stille seg tvilende til dagens verdisyn, det politiske systemet og vitenskapens stilling. Og eventuelle andre ting hvor folk flest bare tenker at «det må være sånn». Hva slags syn de fleste har på slike ting, er et produkt av tiden vi lever i, og kan komme til å være veldig annerledes om et par hundre år. 

Det kan virke som at folk er blitt mindre bevisste på en del sammenhenger som skulle være opplagte. For eksempel troen på at mat kommer fra butikken. Troen på at alle får en rettferdig behandling i rettssystemet. Troen på at folks følelsesmessige problemer kan løses med mere penger.     

Men kan det stemme at samtale-emnene har flatet ut i nyere tid? At folk tenker mindre over åndelige ting, og at samtalene i større grad dreier seg om en ny dings man har kjøpt, hvor det er fest til helgen, hva som er bra og dårlig musikk osv? 



 

Ravnkjell Frøysgodes saga

Jeg har nylig lest boka «Soga om Ramnkjell Frøysgode». Det var med en porsjon skepsis at jeg startet på denne boka. Den handler om en som tar dyrkingen av guden Frøy veldig seriøst, og er trolig nedskrevet av biskop Brandr Jonsson på 1200-tallet. Men man får ikke på følelsen at det er kristen propaganda mot åsatru, noe man kan få av enkelte andre sagaer. Ravnkjell blir fremstilt som en person med både positive og negative egenskaper. Jeg vil tro det er fordi den ble skrevet ned slik som folk fortalte den, uten at biskopen fant på noe. 

Sagaen starter med at vi blir kjent med Ravnkjell og naboen hans Torbjørn. Ravnkjell er den mektigste mannen i området og har en stor rik gård. Han har også en hellig hest, Frøyfakse, som er viet til guden Frøy, og som kun Ravnkjell har lov til å ri på. På Torbjørn sin gård er økonomien dårligere, og han er nødt til å be den eldste sønnen sin, Einar, om å se seg om etter arbeid et annet sted. Einar blir derfor sauegjeter på gården til Ravnkjell. Einar blir fristet til å ri på Frøyfakse under sauesanking, og når Ravnkjell finner ut dette, dreper han Einar.  

Torbjørn vil ha bøter for drapet men Ravnkjell nekter, og han legger derfor saken fram for tinget. Torbjørn vinner saken på tinget takket være at han får uventet hjelp fra de tre brødrene Torkjell, Torgeir og Tormod som er kommet til tings med 70 mann. Ravnkjell blir dømt fredløs.  

Som fredløs har Ravnkjell ingen rettigheter. Torbjørn og de nye vennene hans drar derfor hjem til Ravnkjell og tar over gården hans med makt. Men Torbjørn velger å ikke drepe Ravnkjell, men heller la han få reise derfra med noen få eiendeler. Ravnkjell bosetter seg på en gård et annet sted. Når Ravnkjell får høre at de har drept Frøyfakse og brent ned gudshusene hans, velger han å gi opp religionen. Det går 6 år, og i løpet av disse årene bygger Ravnkjell opp den nye gården sin så denne blir minst like stor og rik som den forrige, og han slår seg egentlig til ro med situasjonen. Men en av tjenestejentene hans mener at han må ta hevn, og det ender med at han dreper en venn av Torbjørn, og deretter reiser han til den gamle gården sin og tar den tilbake. Han dreper ikke Torbjørn, men lar ham også få flytte tilbake til den gamle gården sin, slik at tingene igjen er slik de var før. Slik blir det værende fordi Ravnkjell nå har mange gode venner, mens Torbjørn har for få, og slik ender sagaen. 

Moralen i historien er at enhver skal kjenne sin plass, og at den som er skapt for å være høvding skal være høvding, og at den som ikke er det, bør la være. Denne tankegangen stod sterkt i hele Europa på 1200-tallet.  

Har dyr sjel?

Har du noen gang lurt på om dyr har sjel, slik som vi mennesker? Innen åsatru vil nok de aller fleste si ja. Det som riktignok ikke gjør det fullt så enkelt, er at man først bør definere hva en sjel egentlig er. 

Jeg si at alt levende i naturen egentlig har sjel i en eller annen form. Det vil si at det i tillegg til det vi kan se og måle, også har en slags eterisk substans. Men når man snakker om «sjel» så mener man oftere «sjel» i betydningen sjelen til et tenkende vesen som har følelser og en grad av selvbevissthet. 

Siden du har lest ned hit til tredje avsnitt, tipper jeg at du er enig med meg i at dyr har sjel. De som mener det er sprøyt, vil nok ha hoppet videre. Kanskje du er venn med et dyr selv, eller har hatt et dyr som nå ligger begravet i hagen din? I så fall mener jeg du kan være sikker på at vennen din fremdeles eksisterer i en eller annen form. Enten som kun som en sjel, eller som en sjel som er blitt reinkarnert i et annet dyr. Idéen om reinkarnasjon/sjelevandring forbindes nok mest med østlige religioner slik som hinduisme. Men idéen om dette passer også helt fint inn i åsatru slik jeg ser det. 

Mange religiøse mennesker mener at sjelen er udødelig. Dette er jeg uenig i. Siden alt i verden har en begynnelse og en slutt, mener jeg at dette også må gjelde for sjelen din. Sjelen kan eksistere lenger enn kroppen. Det er fullt mulig. Men den kan også gå i oppløsning på en eller annen måte.   

Bay Andalusian stallion running in the snow, Berthoud, Colorado, USA

 

En bønn for det nye året

Godt nytt år alle sammen! Nyttårsforsettet mitt for 2017 er å være mye ute og møte nye interessante mennesker. Jeg starter derfor det nye året med en bønn til Odin.



 

 

Mine spådommer for 2017

I god tradisjon har jeg kastet runer for å spå hvordan nest år blir. Men siden jeg driver blogg nå har jeg spådd om forskjellige ting som kan være av interesse for leserne. Jeg ser ikke på meg selv som veldig treffsikker, men jeg mener at det likevel det er helt greit å prøve seg, så får vi heller se senere hvor mye jeg fikk riktig.

Da begynner jeg:

I Norge kommer det til å bli store politiske forandringer i 2017. Arbeiderpartiet kommer til å gjøre det bra ved stortingsvalget, og ligger an til å få regjeringsmakten tilbake. En del av årsaken er fordi de nærmer seg dagens regjerings innvandringspolitikk og mange av høyre-stemmer derfor tenker at de like gjerne kan stemme arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet og venstresiden overbeviser også mange om at de har en politikk som vil gjøre at Norge går riktig vei igjen økonomisk. 

Til tross for økt arbeidsløshet vil folk i Norge se ganske positivt på fremtiden. Folk flest vil se på det som at litt nedgang gir mulighet for en ny start. Mange nordmenn som har flyttet til utlandet kommer til å flytte tilbake til Norge, særlig fordi Norge i 2017 vil føles tryggere.

I Oslo vil det bli større sosiale og økonomiske forskjeller på folk, med forfall i enkelte bydeler, og større rikdom de kretsene som er rike fra før. Ellers ser byen ganske lik ut.  

Ute i verden vil vi se en større satsning på forsvar og beskyttelse mot terror. Noe som også betyr mer overvåkning av folk, og at det i mange land blir vanskeligere å være i opposisjon til myndighetene. Det vil også være stor nød og sorg et sted ute i verden. Muligens en slags katastrofe med påfølgende matmangel. 

Det blir mindre dramatikk i Europa i 2017 enn det var i 2015 og 2016. Krigen i Ukraina vil roe seg ned ytterligere og bli en mer stillestående krig. Mange terrornettverk vil bli rullet opp og bekjempet noen som fører til færre terrorangrep dette året. Utrygghet i befolkningen vil likevel gjøre at folk reiser mindre.  

President Donald Trump kommer til å si noe slikt som at «det var jeg som vant krigen mot IS», noe som gjøre at mange av de andre som bidro i kampen blir alvorlig fornærmet. Bortsett fra dette kommer Trump til å fungere mye bedre som president enn hva mange trodde. Han overlever 2017 til tross for at mange planlegger å ta livet av ham. 

En ganske original norsk kvinnelig musiker kommer til å slå igjennom internasjonalt. Inne populærmusikk ellers er det enkle melodier i høyt toneleie som kommer til å slå an. De mest populære musikerne kommer fra vest.

Naturfarger, samt mørkeblått kommer til å være på moten. For de rike vil det å vise hvor rik man er med dyre kåper og vesker, bli mer vanlig ute på byen. 

Det kommer ikke til å være det helt store året for Norge innen sport. Men unntak av kvinnehåndball, hvor det vil gå veldig bra for det norske landslaget som vinner i VM.  

Elektronikk og IT-bransjen vil gå bra i 2017. Hvis man skal satse, er det lurt å gjøre det her. Flere store norske selskaper vil også gjøre det bra, ved å skaffe seg nye samarbeidspartnere. Men det gjelder ikke alle. 

For folk i landbruket som er i en situasjon hvor de skal velge, vil det være lurest å satse på rotfrukter.  

Høstjakten i 2017 vil kalles veldig bra, siden det er god vekst i bestanden i omtrent alle jaktbare arter. Det blir spesielt mye elg og hjort.



 

#runer #religion #2017 #spådom #spå #arbeiderpartiet #arbeidsløshet #terror #Trump #jakt #håndball #politikk #stortingsvalg

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits